Nett-trollet

Kommentarfeltene på nett er fylt av så mye grums at statsministeren maner til kamp. Men hvem er egentlig disse som hetser og herjer? Vi møtte Børre Bjerkland.

Han innrømmer at det kan ta av litt når han sitter og kommenterer på nettet. I løpet av dagen er Børre Bjerkland (48) innom de fleste store avisene. Dagbladet, VG og Nettavisen. I tillegg kommer stedene der han får mer detaljert informasjon om interessefeltene sine: Trav, tipping, sport og musikk. Nå som han er sykmeldt kan han sitte 8–10 timer om dagen foran skjermen hjemme i leiligheten på Vestli.

En god del av tiden går med til å si sin mening. Er du en av dem som lar øynene løpe nedover kommentarfeltet, ser du at han skriver under med fult navn og bilde. Et bilde der han sitter og gliser med sneipen i munnen.

Noen ganger kommer han med argumenter. Andre ganger ren sjikane. Som: «Send den feite dundra tilbake». Eller: «For en ekkel jente».

– Hvorfor i huleste skriver du så stygge ting om personer du ikke engang kjenner?

– Det kan hende jeg angrer litt etterpå, og av og til rekker jeg å gå inn for å redigere det. Men er folka voksne og stikker hue fram, tenker jeg at de tåler det og fortjener det.

Han har turkis joggebukse med svarte tegninger. En sværing i hvite joggesko som føler seg forsiktig fram på glatta. Luen er trukket godt ned i pannen. Vålerenga, står det på den. Boblejakken pakket rundt den omfangsrike magen.

– Jeg har sjølironi. At noen kaller meg en feit jævel gjør ingenting. Jeg veit jo hvordan jeg ser ut.

Nabokjerringer

I sin nyttårstale etterlyste statsminister Jens Stoltenberg de digitale nabokjerringene. Nå skal vi overvåke nettet og gå inn for å mene noe når debattene tar helt av og saklighet- og faktanivået kommer ned på et lavmål.

Børre elsker å være med i samfunnsdiskusjonene. Noen vil kalle ham et digitalt nett-troll.

På Wikipedia defineres et nett-troll som en person som skriver innlegg egnet til å provosere folk og fremkalle en hissig diskusjon. Et troll mener ikke nødvendigvis hva han skriver; hans primære formål er å få folk til å hisse seg opp og «bite på kroken».

Beskrivelsen passer ikke helt på Børre. Han mener det han skriver. Likevel hender det moderatorer sletter meldingene hans fordi de er for grove og sjikanerende.

– Jeg har alltid likt å skrive og folka rundt meg sier jeg har en morsom penn. Tonen og språket kan være litt breial og røff, og det henger sammen med at jeg er en indre Oslo Øst-gutt, som blant annet var med og starta Klanen i 1991. Vi prater sånn sammen uten at det er vondt ment. Mora mi er sånn hu også: Litt brå og veldig engasjert.

– Men hvorfor blir du så usaklig?

– Det handler om hvem du prater med. Noen ganger kan det værra en fin og saklig diskusjon. Så kommer du borti dissa som trekker det ned på et lavmål. Da er det ikke alltid like lett å styre seg. Det er et adrenalinkick – du kjenner det bruser i blodet. Etterpå er jeg helt ferdig med diskusjonen, sier Børre. Han mener at det ikke er hat det han føler for sine meningsmotstandere.

– Men jeg blir hissig og vet det kan lønne seg å puste rolig inn og ut før jeg kaster meg over tastaturet. Faen, jeg er jo ikke 18 år. Jeg skjønner at det ikke alltid er like enkelt for folk å forstå at jeg egentlig er en godbamse som er snill som dagen er lang.

Han ler litt. Øynene forsvinner inn mellom panne og kinnbein, og han er like godslig som den bjørnen han ønsker å være. Hjemme har han bikkje, gullfisker og samboer. Han har jobb som portør, og er glad i både jobben og kollegene.

Det betyr ikke at han går av veien for en god, usaklig diskusjon.

«Ekkel jente»

Et annet sted i byen sitter en som har vært utsatt for Børres skrivekløe. Heidi Nordby Lunde tar opp politiske temaer som bloggeren «Vampus» og ble i Nettavisen intervjuet om overfallsvoldtekter. Nordby Lunde mente at vaktene på Stortinget gjorde det rette da de meldte fra til politiet da de så en voldtekt, istedenfor å gå inn selv. Slike saker trigger kommentarfeltet. Og Børre er med:

«For en ekkel jente, med NULL sympati for voldtatte medsøstre, samvittigheten hennes er nok gjennområtten, huff, håper vi slipper å høre mer ifra denne såkalte bloggeren noe mer», meldte Børre.

Og fortsatte: «Drit og dra Heidi, synspunktene dine over er EKLE og umenneskelige, og kalde ... Å forsvare at vaktene ikke gikk ut å hjalp en som ble voldtatt er SYKT rett og slett, og jeg håper dine medsøstre er flau over deg og dine meninger».

Vampus sender oss linken til uttalelsene. Hun har spart på dem.

– Blir du lei deg?

– Jeg blir mer oppgitt over at det er så vanskelig å få til en god debatt på nettet. På den andre siden avspeiler det den politiske diskursen i Norge som også har et lavt nivå. Den er også krass og personlig, mer enn opplysende og preget av kunnskap.

– Hvem er verst?

– Middelaldrende menn fra landet er verst. Husk også at vi har mange folk på trygd her i landet. De har mye tid. Hvem andre har muligheten til å bruke mange formiddagstimer til å slenge usakligheter på nettet.

– Men du går inn og mener?

– Ja, jeg gjør det. Mest for å vise at jeg er der, for å få dem til å moderere seg. Men jeg synes vi bør bli flinkere til å differensiere debattene. Kanskje noen debatter bør forhåndsmodereres.

Hun synes ikke det er vanskelig å forutsi hva som får frem det verste i mennesket.

– Bare prøv deg på ord som muslim, innvandrer og voldtekt. Om folk skriver anonymt, eller med fult navn, gjør ingen forskjell. Det er liksom lov å være grov og sjikanerende når disse emnene diskuteres.

Øystein Sæbø, førsteamanuensis i informasjonssystemer ved Universitetet i Agder har forsket på hvordan vi mottar skriftlige meldinger som sendes oss via SMS eller på nett.

Konklusjonen er klar: Selv om vi har fått et mer bevisst og reflektert forhold til hvordan nettet brukes, føler vi oss like sjikanert av meldingene som før.

– Det betyr at du som avsender ikke skjønner hvordan mottageren din kan oppleve det du har sendt. Det er ikke samsvar med «nettvettet» og følelsene, sier Sæbø.

Humor

For tjue år siden var Børre Bjerkland med og startet Vålerengas supporterklubb: «Klanen». Han ga ut «Franzine» og skrev i «Apestreker» med alter egoet «Toy S». At humoren hans er omdiskutert og at han er kastet ut av «Vålerenga på nett», tar han helt med ro. Han har sine tilhengere som liker at han ikke er så politisk korrekt.

Han tar det også ganske rolig at forloveden kan finne mye rart om hun googler navnet hans. Blant annet at han er pornoskuespiller, søker dame og har knulling som hovedinteresse.

– Det er humor og sjølironi. Jeg ha'kke noe problem med å stille meg sjøl i et latterlig lys. Men det er kanskje ikke alle som skjønner det. I og for seg deres eget problem, synes jeg.

– Men skjønner du at folk ikke føler seg komfortabel på nett fordi du og andre legger premissene på et sånt nivå at de ikke vil delta?

– Nei, det tenker jeg ikke på. Jeg er nok litt egoistisk der. Jeg tenker at det er viktig at jeg sjøl får fram mine meninger.

Fikk sjokk

Olaug Nilsen er forfatter. Hun jobber med ord og vet hvordan de kan såre, selv om de kommer fra helt ukjente mennesker. Som forfatter av boken «Få meg på for faen», haglet kommentarene da den kom ut i 2005.

– Det kom som et sjokk på meg at så mange kunne mene så mye fælt om meg uten å kjenne meg, sier Nilsen.

Hun føler at hun har blitt mer hardhudet med årene og tror hun hadde taklet det annerledes i dag.

– Likevel preger denne hendelsen meg. Først og fremst ved at jeg ble skremt. Jeg begynte å fundere på om jeg fortjente det, og det er ikke bra.

Fra hjemmekontoret sitt oppdateres Olaug Nilsen gjennom nettaviser og nettsteder. Det er ikke ofte, men det hender hun leser nedover kommentarfeltet. Der vi alle kan slippe til og si vår mening. Da tenker hun: Hjelp, få meg vekk herfra!

– Det er så mye hat, så mye grums som kommer frem. Og det er nesten bare menn som er med. På nettet er det altfor lav terskel på å være så altfor drøy. Så kommer spørsmålet til meg selv. Skal jeg melde meg inn i debatten? Skal jeg ta til motmæle?

– Gjør du det?

– Nei. Jeg burde vel det. Også når jeg ikke er enig i meningene til den som i utgangspunktet skriver, og som blir angrepet. Men jeg har ikke tid. Dessuten er jeg redd for å komme til kort, at jeg ikke vet nok om temaet. Jeg vet at det ikke burde forhindre meg i å si noe om tonen i debatten. Men er det forfatternes oppgave å stoppe «nett-trollene»?

Nei, hvem sin oppgave er det egentlig?

I VG og de andre store avisene er det moderatorer som overvåker debattene i kommentarfeltet. Analysesjef Magne Antonsen i VG forteller at debattskikken ikke er like god hos alle deltagerne. Ved at VG har tatt i bruk Facebook som kommentarsystem må deltagerne i dag logge seg inn med fullt navn. På den måten er noen av de største trollene borte. Men er det godt nok?

– Jeg tør ikke si om saklighetsnivået er godt nok. Det er ulikt hvordan folk oppfatter hva som er saklig.

– Hvilke tema er verst?

– Der hvor det handler om personer som er motstrøms i kontroversielle temaer.

Hva er sjikane?

Når blir kommentarene i kommentarfeltet så ille at de er ærekrenkende og bringes inn til retten?

Den første «sjikanedommen» falt 24. januar. Bakgrunnen var at Hegnar Media både i november og desember lot krenkende debattråder med seksuell sjikane mot Mona Høiness ligge ute på sine nettsider.

– Etter dette har jeg også fått en masse trakasserende sextelefoner fra vilt fremmede. Sjikanen som starter på nett, stopper jo ikke der, den fortsetter på mobilen, fortalte Høiness til VG.

I Oslo tingrett tapte hun saken. De tre sjikanerende kommentarene om henne, var ikke ærekrenkende mente retten. I dommen står det blant annet: «Ytringen vil av de aller fleste oppfattes som smakløs, usaklig og vulgær, men er etter rettens oppfatning ikke isolert sett en beskyldning som er egnet til å skade Høiness` omdømme.»

– Jeg frykter det vil gi et signal om at det nå er fritt fram for anonym hets på norske nettsteder, sier Høiness.

Det har hittil vært forsket lite på hvem som deltar i avisenes nettdebatter. En undersøkelse Marte Windsvold fra NIBR og Eli Skogerbø fra Universitetet i Oslo har gjennomført i norske regionaviser, viste imidlertid at den store majoritet av nettdebattanter var menn, over sin første ungdom og mange av dem svært aktive på nettet.

– Det som overrasket oss var at tonen i debatten var mer brutal og hard der alle deltagerne hadde samme synspunkt. Der to meninger ble representert, steg saklighetsnivået, forteller Windsvold.

Børre Bjerkland begynner å jobbe igjen neste uke. Det blir ikke tid til så mye tid til meningsytringer på nettet. Egentlig synes han det er greit. Miljøet på debattene har hardna, synes han. Folk blir mer ekstreme enn de egentlig er. Ofte blir han tatt for å være høyreekstrem, og det føler han seg ikke vel med.

– Jeg har jobba 18 år med utlendinger på Ringnes, og 13 år på Ullevål, og har et topp forhold til dem. Likevel blir det misforstått når jeg blir forbanna fordi de fleste overfallsvoldtektene har blitt begått av utlendinger. Så blir det tolka til at jeg er høyreekstrem.

Vil ikke være nabokjerring

Kulturminister Anniken Huitfeldt har denne formiddagen fått nettdebatten, bokstavelig talt, rett i fangen. På Ipaden skroller hun debattsidene. Huitfeldt har tross alt en sjef som oppfordret alle til å gå inn og bry seg på nettet. Likevel har hun sin klare strategi for å slippe unna hatet på nettet.

– Når jeg skolerer kvinnelige kollegaer, oppfordrer jeg dem til ikke å delta i nettdebatter, sier Huitfeldt.

– Da gjør du ikke som sjefen din sier?

– Jeg er inne på sosiale medier, men går ikke inn i avisenes kommentarfelt. Det gjør ikke andre politikere heller, ser jeg. Det er så mye sjikane og grove personkarakteristikker. Det er som om du som skoleelev skulle gå inn i klassen din og oppfordre alle til å komme med en anonym lapp der de kunne skrive hva de ville om deg. Hvem ville orke det?

Kulturministeren har likevel en strategi for å oppfylle rollen som digital nabokjerring. Hun griper til telefonen. I saker som hun ser går over stokk og stein på nettet, tar hun kontakt med venner og ber dem gå inn og være med i debatten.

– Men selv lar du være?

– Jeg er en offentlig person. Da vil debatten dreie mot meg istedenfor mot saken som diskuteres. Jeg blir subjektet, og det er ikke saken tjent med.

– Så det er ikke fordi du er redd for å få kjeft?

– Jeg er politiker. Jeg er vant til å få bank.

Forrige sak: Kronikk: Politisk galskap i historien

Neste sak: Fra kreft til kraft