For mange barn slutter med fotball

Veldig mange barn og unge slutter med fotball når de blir tenåringer. Barneidretten foregår ikke lenger på barnas premisser, skriver pappa og fotballtrener.

Breddeidrettens utvikling og toppfotballen/idretten er selvsagt to sider av samme sak.

Voksnes ansvar

Har idrettens viktigste motto «flest mulig lengst mulig» tapt kampen mot «best mulig» for godt? Hvem lytter lenger til barnas ønsker og er barneidrettsrettighetene kun til pynt?

Mens gresset vokser dør kua. Parallelt med den stadig mer populistiske debatten om talentutvikling, slutter urovekkende mange ungdommer med organisert idrett. Hovedgrunnene – ifølge de som slutter – er for mye alvor, for stort fokus på resultater, for tidlig spesialisering og ensidighet og for lite fokus på leken som gir økt lyst. Denne utviklingen har vi voksne ansvaret for. Ikke barna.

Toppfotballdebatten (kjeklingen) om talentutvikling blir blodfattig og liten når undersøkelser viser at halvparten av barna som bedriver idrett som 8-åringer har sluttet som 13-åringer og at norske 16-åringer er mindre aktive enn norske pensjonister. Myndighetene må frykte konsekvensene. Bredde- og toppidretten også.

Vinne kampen

Hvordan idretten selv – i lys av frafallsproblematikken – omskriver sitt viktigste motto kan man saktens undre seg over. Her vil mange voksne finne det legitimt åutnytte omskrivningen slik at det nå er lov å ha hovedfokus på å vinne kamper. Som om det ikke er bedrevet i et for stort omfang allerede.

Staten bevilger stadig vekk mer penger nettopp for å holde barn og unge aktive så lenge som mulig. 1,5 milliarder over statsbudsjettet. Et stort paradoks når man ser den økende frafallsutviklingen.

NFF har laget en ny bok med tittelen «flest mulig, lengst mulig og best mulig». Når de fletter inn det selvmotsigende «best mulig» sammen idrettens viktigste parole «flest mulig, lengst mulig» har de undervurdert noen faktum. Selv om intensjonen garantert er god nok.

Økningen av foreldre som finner status i at – de selv - og deres eget barn oppnår suksess på idrettsbanen er kanskje breddeidrettens største utfordring. Dette er et «fenomen» man hører brer om seg allerede fra barnehagenivå og inn i skolen.

Kortsiktig tenkning

Det er et faktum er at NFF indirekte legaliserer kortsiktig tenkning på lagets resultater fremfor individuell ferdighetsutvikling. Mange vil dessverre bare se «best mulig» for det det er verdt. Definisjonen av «best mulig» er selvsagt ikke ment for at trenere av 10-12-åringer skal vinne flest kamper. Mange skjønner det. Men skjønner mange nok at «best mulig» stiller større krav til klubbene, trenere og treningsinnholdet for å øke lyst og motivasjon?

Frivillighetsmodellen og barneidrettsrettighetene må tilbake på sitt opprinnelige nivå og følges 100 prosent. De viktigste årene å legge et godt grunnlag for økt lyst og utviklet motorikk er fra 6 til 12 år. Breddeidrettsklubbene bør kun stimulere til økt lyst, som igjen genererer utvikling og en indre motivasjon. Topping av lag og utvelgelse/bortvelgelse gjort av ambisiøse foreldre på vegne av egne barn må ikke tillates i breddeklubber.

Mangler kompetanse

De færreste har kompetanse til å bekle en trenerrolle og burde i stedet vært aktivitetsledere. Da slipper de også å foreta utvalg eller bortvalg for hvilke 10-åringer toppidretten trenger 10 år etter. Han som kanskje kunne foretatt en slik utvelgelse døde for over 2000 år siden.

Det er enklere å se hvem som ikke er idrettstalenter enn å forutsi hvem toppidretten vil inkludere mange år etter. Staten må bevilge penger der det direkte kan påvirkes. La kommunene ansette egnede aktivitetsledere allerede fra SFO-alder og bruk haller og kunstgressbaner når de står tomme. Gutter og jenter bør få spille fotball (eller annen aktivitet) hver eneste dag. Om de vil. Får gutter og jenter tilbud om 2 timer fotballaktivitet med småbanespill 2 mot 2 og 3 mot 3 flere dager i uken – på SFOog etter skolen – vil toppfotballen høste gevinster på sikt. Mer avansert er ikke pedagogikken. De ansatte aktivitetsledere skal knytte relasjoner med krets og klubbene.

Idrettens viktigste oppgave er å erstatte egenaktiviteten man bedrev tidligere. Man må organisere den uorganiserte aktiviteten som fotballen tidligere bedrev på løkka. Man må tenke annerledes i 2012 enn i 1995. Og her kommer treneransettelser fra det offentlige inn. SFOog skoler må utnytte tiden for de som vil og trenger aktivitet utover hva breddeidrettsklubbene tilbyr.

Leken og lysten

Jeg våger å konkludere med følgende: For at flest mulig som har talent skal bli best mulig, må de få holde på lengst mulig. Og staten må inn å ta eierskap for tiltak hvor skole og idrett legger til rette for økt aktivitet hos barna. På deres premisser. Og det haster. At velferdsstaten Norge kan leve med at norske pensjonister er mer aktive enn våre 16-åringer, er et stort varsku om at noe er fundamentalt galt.

Norsk fotball kommer aldri til å bli La Masia, Barcelonas bejublede akademi. Men vi kan saktens lære noe av denne idrettsromantiske historien om planetens – og tidenes – beste fotballspiller, Lionel Messi.

Da guttungen ble oppdaget driblende og lekende i en park i Buenos Aires bestemte talentspeidere i byen Rosario at de skulle la ham bli der og leke seg. De ville ikke ta ham inn i organisert fotball, men la ham utvikle instinktene og talentet fritt i trygge omgivelser. Den organiserte barnefotballen hadde ikke noe bedre å tilby ham enn løkkefotballen og leken.

Snart 20 år senere er nok mange av oss glad for at Messi ikke ble oppdaget i en park i Oslo, Trondheim eller Bergen. Han ville kanskje havnet på benken fordi han driblet for mye og ikke jobbet hardt nok defensivt. Eller han ville startet med futsal fordi 2-touchbegrepet på treningen ble for kjedelig. Leken og lysten ble borte. Å ha to tanker i hodet samtidig er en krevende øvelse. Men det må til.

Forrige sak: Olufsen: På sporet av den tapte ungdom

Neste sak: 45 av 5 millioner nordmenn