• DRA TE’ MOSS: «Jeg har problemer med private fikseringer som invaderer den offentlige sfære», skriver Nina Witoszek, som kaller investor Christian Ringnes’ planer om en skulpturpark i Ekebergskogen, hvor også yoga-skulpturen av Kate Moss skal plasseres, et «alzheimersk camp-prosjekt».

Camp Ringnes som hukommelsestap

En skulpturpark vil rasere Ekeberg8skogen som kulturminne. Skal private griller i hodet på en meget rik mann få bestemme hva Oslo og Norge skal assosieeres med?

Jeg husker første gang jeg så Vigelands Übermensch i Frognerparken. Andre turister var synlig begeistret for kaskaden av skulpturer med fletter og peniser som trosser tyngdeloven. Men hos meg, som har kjent smaken av livet under totalitære forhold, vekket skulpturene engstelige tanker om fascistiske atleter, proletkult-aktige, melkedigre kvinner, og naken makt. Jeg tenkte: Hvis parken er den norske kulturens projisering av seg selv, så er jeg i trøbbel. Et bilde av et vigelandsk, atletisk og virilt Norge på marsj bakover til en urtid var ikke særlig sympatisk.

Men naturligvis, har jeg etter hvert slappet av. Nå nyter jeg parken på en mer «uskyldig» måte, som alle andre. Men allikevel kan jeg ikke helt fri meg fra å ta med bildet av en potensiell, skummel versjon av det det norske samfunn som et fullblods arisk herrefolk, hugget i stein.

Strategi for udødelighet

I vår parasittiske alder gjentar ting seg som aldri før. En av de mest parasittiske prestasjoner er milliardær Christian Ringnes’ prosjekt som dreier seg om å kopiere Vigelands suksess - og på denne måten gjøre seg udødelig. Gjennom en smart strategi, som synes å ha omgått demokratiske regler, har han forført så å si hele bystyret til %å akseptere hans «rause gave» av 80 pirrende kvinneskulpturer i Ekebergskogen.

Til «gaven» hører også «rehabilitering» av trappeanlegg på den tyske æreskirkegården på Ekeberg der 3000 tyske soldater ble gravlagt 1940-45. Planene viser et enda mer monumentalt anlegg enn det nazistene bygget. Snart vil utenlandske turister først kunne beundre Vigelands urgermanske, lårsvære broakrobater og så ta en gondoltur til Ringnes-parken hvor de skal hypnotiseres av Kate Moss’ åpne skritt.

Verst er det for dem som reiser med små barn. Men vi lever i en alder hvor det er stadig mer vanskelig å skjelne mellom kunst og pornografi, krig og fred, bøddel og offer. Ringnes-parken skal sikkert bidra til å hjelpe ungene våre til å tilpasse seg denne forvirrede virkeligheten.

Camp og kitsch

Jeg har ingen problemer med at superrike individer har svakhet for nakne damer og liker å kle seg ut i kongekappe. Vi lever i et demokratisk samfunn hvor alle kan dyrke sine besettelser og kunstsmak så lenge de ikke skader andre. Men jeg har problemer med private fikseringer som invaderer den offentlige sfære, og som begynner å fungere som falske nasjonale symboler. Norge som sexomaners nirvana? Dette er noe som Oslo bystyre tilsynelatende ikke har tenkt på.

Christian Ringnes’ kunstprosjekt representerer camp; en politisk eller seksuell provoserende sjanger som er basert på en komisk, posøraktig stil og overdrivelse. Camp flagger elementer av kitsch, vulgaritet og sexomani uten å være redd for kritikk. Dens innhold er ikke pornografisk fordi den er halvironisk (se Susan Sontags «Notes on Camp»). Camp blunker til tilskueren. Et godt eksempel er Ringnes’ eget Småflaskemuseum. Her har Ringnes skapt et bordell i andre etasje, hvor en fin, utuktig horedukke med åpen munn blunker til oss.

Det er en smart logikk i Ringnes’ museale ideer: Er ikke flasker og kvinnelige kropper symboler for beruselse? For% å komme inn i bordellet må du presse veldig hardt på en pupp. Blunk blunk! For å gå ut må du dra i en penis. Blunk!

Historisk demens

Mens jeg setter pris på den underholdende siden ved camp, gruer jeg meg til Ringnesparken. Først og fremst fordi den vil det forvandle Oslo til en arena for historisk demens. For å få på plass damer og trappeanlegg må vi ofre rester av byskogen som er den eldste og mest verdifulle biten av hovedstadens geologiske, økologiske og kulturelle minne. Hundre år gamle trær blir utradert. Et kulturmiljø med over 10 000 år gamle steinalderfunn, som er av stor betydning i europeisk historie, blir overskygget av pupper og pikk.

Private griller i hodet hos en veldig rik mann skal altså bestemme hva Oslo og Norge skal assosieres med?

Er det en demring for det nye usmakelige postdemokrati – demokrati som, ifølge den geniale 19 århundretallets historiker Alexis de Tocqueville – ikke demokratiserer men degraderer?

«Smagløs Tvolistil»

Det er interessant at etter annen verdenskrig tenkte mange i Norge at Vigelandsparken burde raseres. Parken representerte «alle våre krigsforbrytere.» Man pekte på at «folk ikke orket synet av Monolitten etter og å ha sett filmer som viste bilder av likhauger i Belsen og Buchenvald» (Friheten, 20. juli 1945). I en artikkel i Verdens Gang resonnerte kunstanmelderen at om «det kanskje ikke finnes sterke nok bevis for at Vigeland i likhet med Hamsun følte seg som germaner, er det heller ikke nødvendig». Hans skulpturpark «ånder nazistisk mentalitet». (VG 3. juli og 10. juli 1945).

Alzheimerskokong

Danskene syntes skulpturer på broen var «en oppvisning i smagløs Tivolistil» hvor mannlige idealfigurer med gorillabrystkasser minner om det utvalgte menneskematerialet benyttede som bødler (Hildans Blad, nr 49, juli 1945). Svenskene snakket om «En av de største skuffelser en nasjon kan utsettes for» (VG, 30 August 1947).

Men etter hvert har striden ebbet ut, urovekkende assossiasjoner bleknet, dragene og herrefolket ble koseliggjort. I dag er den ahistoriske, avkjønnende og temmede Vigelandsparken ikke en erindringens, men hukommelsestapets sted. Sånn blir det sikkert også med Ringnes-parken. Om 20 år skal vi pakkes inn i Ringnes’ gondoler som i en nasjonal Alzheimerskokong.

Jeg levde i Polen under kommunistiske apparatchiks som spesialiserte seg i historieforfalskning og kollektiv glemsel. Skal vi ha det slik i Norge i det 21. århundre? Tilgjengelig dokumentasjon viser at Ringnes’ «gave» er resultat av en årelang kommunal saksbehandling som han selv finansierte. Takket være hans sjarme og penger har juridiske, miljømessige, kulturelle, historiske og feministiske innvendinger mot prosjektet blitt effektivt overkjørt.

Hvis jeg var Norges ansvarlige statsminister, justisminister, miljøvernminister, kulturminister eller likestillingsminister, ville jeg ha sett nøyere på saken. Det forutsetter imidlertid full stans i det pågående arbeidet og en uhildet gransking av hele prosessen av parksaken fram til nå. Etter krigen fikk i alle fall folket si sitt i spørsmålet om Vigelandsparken burde fjernes eller ikke.

Vi bør i det minste kreve «mer åpenhet og mer demokrati» i valget mellom bevaring av den nasjonale hukommelse – og Ringnes’ alzheimerske camp-prosjekt.


Forrige sak: Kommentar: Kos med coach

Neste sak: «Halvbroren»- Ghita uten filter