En «køfri helsemodell» er mulig

Norsk helsevesen trenger sin egen Gjørv-kommisjon, skriver Anne Beth Moslet.

Det er prisverdig at leger nå går i bresjen for en ny styringsmodell ved offentlige sykehus.

Legenes kamp

Men det er helt nødvendig at de henter ideer og kunnskap om ledelse fra andre med erfaring fra dette feltet.

Ti leger har nylig skrevet en kronikk i Legeforeningens eget tidsskrift kalt «Ta faget tilbake». Det er veldig bra at legene tar opp kampen mot de negative konsekvenser av dagens styringssystem og at de tar til orde for økt fokus på pasientbehandling. Når vi vet at sykehuslegene i gjennomsnitt bare behandler 2–3 pasienter daglig, er det klart at de må få anledning til å gjøre mer legearbeid.

Kronikkforfatterne har rett i at vårt helsevesen må styres på andre måter enn i dag.

Hovedproblemet med dagens styring av norske sykehus er at den lider av det som på engelsk kalles «severe management deficiency» eller «avgrunnslignende kompetansebrist». Det norske sykehus trenger er profesjonell styring på linje med det lederskap som eksempelvis utøves i Norsk Hydro.

Trenger Gjørv-kommisjon

Norsk helsevesen trenger faktisk en egen «Gjørv-kommisjon». Leder av «22-juli-kommisjonen», Alexandra Bech Gjørv, som har bred næringslivserfaring fra blant annet Norsk Hydro, kunne være en av mange næringslivsledere som kunne bidra til å sette norsk helsevesen på rett spor.

Det er etter min mening helt påkrevet at dyktige næringslivsledere nå engasjerer seg i debatten om de helt nødvendige organisasjonsendringene ved norske sykehus.

De vil vite – det ikke alle leger innser – at det finnes et sunt økonomisk styringsprinsipp som kunne løse problemet. Den som produserer mye til lav kostnad, klarer seg bra. Den som produserer lite til høy kostnad, får problemer. På begynnelsen av 1990 tallet ble dette styringsprinsipp prøvd innenfor det offentlige helsevesenet i Sverige. Det viste seg å være en suksess. Men det vakte dessverre så sterke motkrefter at det ble stanset.

Svensk modell

Dette vellykkede eksperimentet ble blant annet iverksatt ved Norrlands Universitetssykehus i 1992. Bakgrunnen var den svenske kostnadskrisen som tvang politikerne til å innføre store nedskjæringer.

Noen politikere valgte den gangen å rekruttere næringslivsledere til å ta hånd om problemet i helsevesenet. Næringslivslederen som ble direktør for Norrlands Universitetssykehus, Arne Bjørnberg, fikk beskjed av fylkespolitikerne om å kutte kostnader med ti prosent og øke produksjonen med fem prosent hvert år i løpet av en tre års periode. Hvordan gjorde han det?

Jo, han gikk vekk fra det politikerstyrte beslutningssystem som satte opp budsjettene ut fra ressursbruk med utgangspunkt i behovet for antall ansatte. Hans beskjed til alle sine 57 klinikksjefer var at de ikke fikk et eneste øre til personal og andre ting. De fikk bare penger for sin produksjon og de måtte således dekke sine utgifter med sine inntekter.

Utgiftsbudsjetter

De måtte med andre ord styre etter reelle budsjetter. Dette skjedde samtidig med at Sverige innførte «Fritt sykehusvalg».

Resultatet lot ikke vente på seg.

Før det hadde gått tre år, hadde Norrland Universitetssykehus redusert sine personalkostnader med 15 prosent og økt produksjonen med 15 prosent. Sykehuset hadde også avviklet helsekøene. Ikke nok med det, det var også rimeligere enn andre sykehus.

I og med at Norrland Universitetssykehus ikke lenger hadde noen sykehuskø takket være en vellykket omlegging av styringssystemet, fikk det en strøm av pasienter fra andre regioner.

Dette vakte en storm av protester fra politikerne i nabokommunene som så pengene forsvinne fra sine egne sykehusbudsjetter. Resultatet av denne proteststormen ble at Norrlands Universitetssykehus gikk tilbake til det gamle styringssystemet med utgiftsbudsjetter i stedet for inntektsbudsjetter.

Ingen incentiver

Utfordringen i Sverige som i Norge er at helsesektoren styres som offentlige forvaltningsbedrifter med budsjettfokus på ressursinnsats, penger, personal og utstyr. Det summeres ikke opp hva som produseres og til hvilken kostnad. Ingen vet hva som produseres pr krone og lege. Ingen bedrift kan overleve med slike styringsprinsipper. Heller ikke norske sykehus.

Problemet ved norske offentlige sykehus er at det ikke finnes incentiver til å gjøre ting bedre og billigere.

Lederne har intet incitament til å ta i bruk moderne behandlingsmetoder og effektiviseringsmodeller som i private helseforetak. Dersom legenes kamp om en bedre styringsmodell kunne kombineres med en forståelse for at sykehusene må styres etter de samme prinsipper som de som ble prøvd ut ved Norrland Universitetssykehus, ville de kunne bidra positivt til å sette helsevesenet på rett spor.

I tillegg til å oppnå sitt mål om «et helsevesen i verdensklasse» ville forfatterne av kronikken «Ta faget tilbake» også ha fått et køfritt helsevesen slik man fikk i Norrland i Sverige på 1990-tallet. Da ville ikke bare legenes – men også pasientenes – ønske bli oppfylt.

Forrige sak: Månelyst over Manhattan

Neste sak: Snarvei til nye Alanya