Bærekraftige investeringer

Aktørene i kapitalmarkedene har gjennom sine investeringer innflytelse på selskapene de er inne i. Derfor har de en rolle å spille i bærekraftspørsmål, skriver Anne Kvam og Trude Myklebust.

Av Anne Kvam, rådgiver ansvarlige investeringer Det norske veritas. Tidl.leder av eierskapsavdelingen NBIM og Trude Myklebust, stipendiat Det juridiske fakultet, UiO. Tidl. spesialrådgiver, Finansdepartementet.

Det er naturlig å innlemme kapitalmarkedenes rolle når man diskuterer bærekraftspørsmål. Finansmarkedene bidrar til å fordele ressurser til prosjekter og formål, som hver gir ulike utslag for miljø og samfunn. I tillegg har aktørene i kapitalmarkedene gjennom sine investeringer innflytelse på selskapene de er investert i. Mye av tenkningen om forholdet mellom finansmarkedene og bærekraftig utvikling har hittil foregått innenfor det området som ofte omtales som ansvarlig investeringspraksis, og har i hovedsak dreid seg om rollen som investor eller utlåner.

Ansvarlig praksis

Betydningen av dette feltet er økende. Dette illustreres blant annet av at den FN-tilknyttede organisasjonen PRI (Principles for Responsible Investment) nå har over 1100 signatorer verden over som representerer mer enn 32 trillioner US dollar. I Norge har Norsk Forum for ansvarlige og bærekraftige investeringer (NORSIF) nylig blitt opprettet for å fremme kunnskap om og bidra til utviklingen av fagområdet ansvarlige investeringer.

Hovedfokuset innenfor feltet ansvarlig investeringspraksis er knyttet til selskapsstyring og miljømessige og sosiale virkninger generert av selskaper som finansinstitusjonen eller investorene har investert i eller lånt penger til.

Når det skrapes i overflaten på dette temaet blir det raskt synlig at dette er et område med store variasjoner og mange utfordringer. Hva er formålet og motivasjonen til investorene - etikk, penger eller PR? Kan langsiktige faktorer som miljømessige og sosiale faktorer effektivt implementeres i en industri som drives av kortsiktige insentivstrukturer? Hvilken rolle bør regulerende myndigheter ha?

Men la oss begynne med begynnelsen.

Hva menes med ansvarlig investeringspraksis?

Etisk overbevisning

Området ansvarlig investeringspraksis har utviklet seg fra tidligere tiders ønske om å unngå investeringer i visse typer virksomhet, ofte ut fra en etisk overbevisning. Kvekerne ønsket ikke å investere sine midler i slavehandel, senere var det flere som unngikk investeringer i selskaper med tilknytning til det Sør-Afrikanske apartheidregimet. Det er lang tradisjon for at enkelte investorer velger vekk selskaper med visse kjennetegn fra porteføljen, for eksempel fordi de produserer våpen, alkohol eller tobakk.

Investorers tilnærming har gradvis endret seg. Flere virkemidler er blitt tatt i bruk. Det ble etterhvert et mål for investorer ikke bare å unngå visse typer investeringer, men også å bruke andre virkemidler en investor rår over, så som stemmegivning på generalforsamlinger og dialog med enkeltselskaper.

Formålet og motivasjonen er å påvirke selskaper til bedre selskapsatferd og selskapsstrategier innenfor god selskapsstyring, miljømessige og sosiale forhold (ofte forkortet ESG - Environmental, Social and Governance). Her er det store variasjoner i investorenes innsats, noe som blant annet kan skape et «gratispassasjer»-problem. Lykkes investoren vil alle som har investert i selskapet ha fordel av det, mens den aktive investoren alene må bære kostnaden ved engasjementet.

Integrering

I den senere tid har nye ansvarlige investeringsstrategier utviklet seg. Et nøkkelbegrep er integrering av ESG-faktorer i investeringsanalysen på linje med andre, tradisjonelle faktorer en porteføljeforvalter tar i betraktning; er aksjen priset riktig, selskapets posisjon i forhold til sine konkurrenter, selskapets risikobilde med tanke på fremtidig avkastning osv. Her er ikke formålet nødvendigvis at selskapet skal påvirkes til å bli bedre, eller at en ikke ønsker å investere i «dårlige» selskaper av etiske eller moralske grunner, men en erkjennelse av at ESG-faktorer kan påvirke risikojustert avkastning innenfor et gitt tidsperspektiv. Slike strategier medfører ikke nødvendigvis noe gratsispassasjer-problem.

En tendens som er blitt tydeligere i det siste er økt fokus på ESG-faktorer som kan få innvirkning på systemnivå, selv om ingen enkeltselskaper i og for seg kan bebreides direkte for sin opptreden. Særlig store og langsiktige institusjonelle investorer er opptatt av mulige langsiktige virkninger på porteføljenivå. NBIMs (forvalter av Statens pensjonsfond utland) forventningsdokumenter om vannforvaltning og klimaendring kan ses i et slikt lys.

Høy aktivitet

Også betydningen av velfungerende finansmarkeder blir stadig mer diskutert blant ansvarlige investorer internasjonalt, både generelt og som grunnlag for å håndtere ESG-utfordringer.

Viktige temaer for tiden er spørsmål om langsiktighet vs. kortsiktighet i finansmarkedene, metoder for rapportering av avkastningstall og utforming av incentivstrukturer overfor selskapsledelser og porteføljeforvaltere.

Som svar på en del av disse utfordringene ser en høy aktivitet blant lokale og regionale standardsettere som ønsker å påvirke til bedre selskaps- og markedspraksiser. Dette fører til en større berøringsflate med tradisjonell regulering, både på finansmarkedsområdet og innenfor miljølovgivning og lovgivning om sosiale forhold. Ikke minst gjelder dette initiativer som retter seg mot økt selskapsrapportering om ulike miljømessige og sosiale forhold.

Behov for innovasjon

Mye har skjedd innenfor området ansvarlige investeringer bare de siste 10 årene. Likevel er det klart at dette er et område hvor det fortsatt er behov for innovasjon både når det gjelder teoretisk grunnlag og praktisk iverksetting.

Vi mener viktige utfordringer framover vil være:

At den enkelte investor/finansinstitusjon sørger for å utarbeide gjennomtenkte og reelle strategier for ansvarlig investeringspraksis. For at det skal fungere i praksis, og ikke bare som PR, må strategiene være godt forankret hos styret og ledelsen og bør integreres i investorens øvrige investeringsstrategier.

Det må utvikles nye organisatoriske, institusjonelle og metodiske løsninger for effektivt å kunne gjennomføre strategiene – dette vil berøre organisasjonenes styrearbeid, incentivstrukturer og krav om tydeligere målbarhet.

Det er behov for mer forskning og utvikling rettet inn mot å tydeliggjøre forholdet mellom miljømessige og samfunnsmessige forhold og langsiktig finansiell avkastning. Rapporten Unburnable Carbon er et godt eksempel i så måte.

En bedre forståelse av betydningen av, og behovet for, velfungerende markeder for en bærekraftig utvikling. Det er ingen mangel på nye regelverksinitiativer og forslag til tiltak. I neste fase ligger utfordringene i å vurdere effektene og koordinere og balansere tiltakene, til markedsaktørenes og samfunnets langsiktige beste.

Forrige sak: Regnestykker? Dumt og kjedelig!

Neste sak: Årets festligste mathelg