Det gåtefulle broderfolket

Vi er oppvokst med kulturen deres, heier på idrettsheltene deres og snakker nesten samme språk. Men forstår vi nordmenn egentlig Sverige?

Sverige. Bare navnet er egnet til å fremkalle en blanding av kjærlighet, forargelse og lett skadefryd hos enhver nordmann. Sverige er imperiemakten som styrte over store deler av Nord-Europa mens Norge var en avsidesliggende koloni. Sverige var den fremtidsrettede og hypermoderne velferdsstaten som samtidig produserte filmer, musikk og idrettsstjerner i verdensklasse. Sverige var i mine øyne nesten perfekt: Landet blandet likhetsidealet fra det skandinaviske sosialdemokratiet med en dannet og dekadent kontinental elitekultur.

Norges meksikanere

Men noe har skjedd. Det begynte kanskje med at Sveriges økonomiske nedgangstider falt sammen med norsk oljerikdom på 1990-tallet. Unge svensker strømmet til Norge på søken etter jobb. De har dannet et tallrikt serviceproletariat som serverer kaffe og fikser telefonen din, alltid med en arbeidslyst som overgår nordmenns. Svensker har blitt Oslos meksikanere.

2013 har vært preget av en lang rekke grensetrefninger mellom nordmenn og svensker i avisspaltene. For den svenske medieeliten er Norge et bakstreversk og nasjonalistisk land. På norsk side av grensen fremstilles den gamle stormakten som en politisk korrekt skrekkvisjon. Hvor mange ganger – etter å ha lest atter en svenske knytte norsk kultur til fascismen – har jeg ikke lest eller hørt nordmenn utbryte: Hva er galt med Sverige?

Millionprogrammet

Jeg kom til å tenke på dette under den siste ukens bråk i svenske drabantbyer. Nå skal man huske at Sverige har tradisjon for en mer voldelig gatekultur enn Norge (tenk på nazi- eller fotballvold). Likevel tror jeg det forteller noe om forskjellen mellom de to landene. Jeg har problemer med å se for meg lignende scener på Furuset eller Holmlia.

For å forstå forskjellen, er det nødvendig å skjønne noen helt sentrale utviklingstrekk i Sverige etter krigen. Lenge før de første pakistanerne dukket opp i Oslo rundt 1970, hadde svensk industri tatt imot et stort antall arbeidsinnvandrere fra Italia, Hellas, Jugoslavia og Tyrkia, foruten finner. Senere fulgte deres familier etter, sammen med flyktninger og asylsøkere, i større skala enn noe land i Nord-Europa.

Den moderne innvandringen til Sverige falt sammen med «miljonprogrammet» – den svenske Riksdagens beslutning om å bygge en million nye boliger i perioden 1965–75. Rekker av høyblokker i betong reiste seg rundt de store svenske byene. I tiårene etter forlot mange svenske arbeidere disse områdene. Nyankomne og ofte marginaliserte innvandrere flyttet inn.

Resultatet er at drabantbyer som Rinkeby, Tensta og Rosengård har opp mot nitti prosent innvandrere. De mest flerkulturelle bydelene i Oslo har drøyt femti prosent. Og det til tross for at Oslo har høyere prosentvis innvandrerandel enn den svenske hovedstaden. Tenk litt på det.

Ond sirkel

I Norge blir integreringsdebatt irriterende ofte synonymt med islamdebatt. Det er ikke mindre feilaktig når man snakker om Sverige. Det store flertallet av svensker med innvandrerbakgrunn kommer ikke engang fra muslimske land, og de som gjør det har ofte tilhørt den sekulære befolkningen i Iran, Kurdistan og på Balkan.

Skal vi skjønne uroen i svenske drabantbyer, må vi forstå det svenske klassesamfunnet. Bak Folkhemmets ordnede fasade har adel og et styrtrikt byborgerskap fått eksistere side om side med en fremmedgjort og avsondret underklasse. Mange svenske drabantbyer har kommet inn i en ond sirkel av kriminalitet, skyhøy arbeidsledighet og få fremtidsutsikter.

Situasjonen har paralleller til byområder i for eksempel Frankrike og USA – to land som har opplevd voldsomme opptøyer. Erfaringer der ifra viser at hverken religion eller sosial nød i seg selv forklarer uro. Opptøyer bryter sjelden ut når folk har det som verst. Det var få raseopptøyer i Alabama på 1920-tallet. De kommer når forventningene om en bedre levestandard øker raskere enn levestandarden selv.

Rasisme er selvsagt det siste ingrediensen i oppskriften på sosial uro. Som nøytral stat tok Sverige aldri noe oppgjør med nazismen etter krigen. Voldelig høyreekstremisme har vært et langt større problem der enn i andre nordiske land, også i grener av politiet. Rapporter fra Husby tyder på at rasismen har overlevd i etaten.

Svensk selvsikkerhet

Til sist: Jeg ser at også dette innlegget kan brukes i den pågående «kulturkrigen» mellom Norge og Sverige. Det er ikke meningen. For om de svenske skribentene bommer stygt i sine fascismeanalyser, har de ofte rett i at Norge er et selvgodt, nostalgisk og konservativt sted. Jeg misunner svenskene selvsikkerheten som kommer av å ha vært et imperium – der man bruker mer tid på å bringe konkurransedyktig industri og kultur til verden enn redde diskusjoner om hvorvidt kulturen er truet.

Sverige er et annet land. Dess mer jeg vet om det, jo mindre forstår jeg.

Forrige sak: Ser slutten på krigen

Neste sak: Eventyrpresten fra Ringerike