Ikke bare elg i solnedgang

BERLIN (VG) Kan det stemme? Er ikke vi nordmenn best i verden?

Fjorder og fjell, fosser og isbreer, vennlige mennesker og en elg på hvert gatehjørne. Alle har et eget hus, og på gårdsplassen står en stor bil.

Slik forestiller mange seg Norge, mener den tyske forfatteren Rasso Knoller.

I dag presenterer han sin nye bok «Norwegen – Ein Länderporträt» i samtale med den norske journalisten og Tyskland-eksperten Dag Yngland Berlin.

Særlig for mange tyskere fremstår Norge som det regelrette paradis. Og etter at det ble funnet olje langs kysten, er paradiset sågar gjeldfritt.

Men ikke nok med det: Mens andre land må kjempe mot konkurs, er problemet i Norge snarere hva man skal gjøre med alle sparepengene, slik at fremtidige generasjoner skal få nyte godt av den enorme rikdommen. En fjern problemstilling i Tyskland og de fleste andre land i verdensdelen.

Men er nå alt så perfekt der oppe i oasen, tillater Knoller seg å spørre.

Prisene og skattene er høye, oljeindustrien bidrar til en massiv fordreining av arbeidsmarkedet, rekrutteringen til særlig sosiale yrker byr på solide utfordringer. Og selv i Norge finner man fremmedfrykt og partier som spiller på skepsis overfor utlendinger.

Særlig etter 22. juli 2011 og Anders Behring Breiviks attentat i Oslo og på Utøya har glansbildet fått riper. Anslaget har forandret Norge, skriver Knoller: Det beviste at den onde omverdenen ikke stopper ved våre landegrenser.

Forfatteren går inn på hvordan høyrepopulistiske partier faktisk klarer å sanke en ikke ubetydelig andel stemmer i et land som vil være hele verdens sosialterapeut – og stadig skryter av hvor tolerant og medmenneskelig man er.

Vi nordmenn liker å tenke at vi er best på det meste. Dersom internasjonale statistikker og sammenligninger av livskvalitet, helse, rikdom og korrupsjon skulle vise at vi ikke er helt i toppen, lurer vi på om noe er feil.

Den typen betraktninger utenfra som Rasso Knoller nå serverer, har vi godt av.

Boken sender skjeve blikk nordover - og gir grunn til både ettertanke og en smule latter.

Forrige sak: Er det rom for nyanser?

Neste sak: Kokkvolds reviderte