Fra mørke skoger

Hva er det som gjør at kanadierne gang på gang lykkes med å få frem de mest melankolske sangerne?

Hele veien fra Neil Young og Leonard Cohen til Cowboy Junkies Margo Timmins og nå The Deep Dark Woods Ryan Boldt.

Boldts stemme er innimellom nesten uutholdelig trist, som om han skulle være akslet med all verdens sorg og bare kan unnslippe sin bør ved å synge sine sanger, til heroisk anlagte melodier.

Undertegnede «oppdaget» The Deep Dark Woods først på bandet fjerde album, det melodiske mesterverket «The Place I left behind», som ble sluppet i hjemlandet i 2011 og fant veien til resten av verden i 2012. Fjorårets beste plate i mine ører.

Det dempet ikke mine forventninger til oppfølgeren til «The Place I left behind» at det i våres ble annonsert at plata skulle produseres av Jonathan Wilson, den L.A.-bosatte gitaristen/ låtskriveren som har markert seg sterkt de siste to-tre årene, både som produsent for artister som Dawes og Father John Misty og med sin egen utgivelse, 2011´s beste plate, «Gentle Spirit».

Mitt oppdrag her er enkelt, formidle at samarbeidet mellom The Deep Dark Woods og Jonathan Wilson har gått helt etter planen, inneholdende tretten triste «nyheter».

The Deep Dark Woods spilte sin første norgeskonsert på senvåren i år og rakk å overbevise det forventningsfulle publikummet på Parkteateret i Oslo om at de ikke har planer om å gå Ylvis og «The Fox» i næringa. Ingenting å slå seg på lårene av.

Derimot vakker rockmusikk, fremført på ordinære instrumenter, med et særpreg som åpenbart bare vokser på trær. I mørke, dype skoger.

The Deep Dark Woods benyttet sin norgesdebut til å introdusere sitt nyeste medlem, den svært unge gitaristen Clayton Linthicum, som nettopp hadde tatt over for founding member Burke Barlow.

I følge Ryan Boldt har Linthicums inntreden i bandet medført at de endelig har lykkes i realisere sitt langvarige ønske om å lage musikk som også bærer i seg inspirasjonen fra engelsk folkrock slik Fairport Convention praktiserte det på sent 60-tall, tidlig 70-tall.

Men selv om The Deep Dark Woods altså hører mye på den særpregede musikken Richard Thompson & co skapte for drøye førti år siden, er det interessant å trekke frem at Fairport Convention selv forsøkte å skape en engelsk variant av det de hørte på kanadisk/ amerikanske The Bands plater i samtiden.

Og The Band er definitivt en viktig inspirasjonskilde for The Deep Dark Woods , ikke minst i keyboardsspillingen til Geoff Hilhorst, som er bandets egen tangent-trollman, en ung Garth Hudson i sannhet. «Red, red Rose» er akkurat en slik shuffle som Levon Helm trommet så overlegent hjem.

Jonathan Wilson har ikke belastet «Jubilee» med noe produsent-bumerke, slik en Daniel Lanois ville ha gjort. Han har sikkert pushet The Deep Dark Woods til å ta den enda lengre ut i svingene, aller mest i avsluttende «The same thing», som gynger seg over ti minutter og som gir romslig plass for orgel-noodling.

Men før vi når dit har vi vært gjennom noen av de flotteste sangene/ melodiene denne høsten kommer til å by på, helt fra den utypiske åpneren «Miles and Miles», der bandet høres ut som et vintage Neil Young-kutt som noen har tatt opp med mikrofonene plassert i naborommet.

Men allerede på spor 2, «18th of December», er Boldts stemme majestetisk stede i sentrum av begivenhetene og løfter melodiene til nye dybder. (Ja, akkurat det).

Det er lett å gripe til naturmetaforer i The Deep Dark Woods musikalske nærvær, av åpenbare årsaker. Finere soundtrack til høstfargene som omgir oss akkurat i disse ukene er det vanskelig å oppdrive.

Forrige sak: 10 ting du må ha

Neste sak: Norgesvenninne i kjente spor