Totalberedskap etter terroren

Etter 22. juli er diskusjonen om fremtidens forsvar og politi svært viktig. Ikke minst fordi mange norske borgere radikaliseres gjennom deltagelse i kriger i utlandet. Utviklingen i Ukraina og på Krim aktualiserer også NATO og Norges sikkerhetspolitikk.

DER FOLK BOR: – I samhandlingen mellom forsvar og politi er det videre et tankekors at begge etater vurderer å sentralisere sine styrker og ressurser. Skal vi unngå terror er forebygging viktig. Det er bedre å forebygge terrorhandlinger enn å vinne noen minutter på responstid, skriver Geir Lippestad. Foto: Nils Bjåland.

I tillegg savner jeg en åpen og konstruktiv diskusjon om hvordan vi i fremtiden kan skape et samfunn der felles verdidebatter overtar for en segregerende kulturdebatt. Som følge av arbeidsinnvandring, krig, kriser og fattigdom står Europa og Norge overfor større folkevandringer enn det vi tidligere har sett for oss.

Hvordan dette skal kunne utvikle seg positivt for Norge istedenfor å føre til polarisering, ekstremisme og konflikt, er kanskje en av de viktigste diskusjoner vi må ta for å sikre et trygt og stabilt samfunn.

Fratatt trygghet

En grunnleggende faktor for et godt samfunn der innbyggerne lever i god sameksistens, er følelsen av trygghet og likeverd for det enkelte mennesket. Vi ser at der sosial uro oppstår, skyldes dette ofte følelsen av å bli forskjellsbehandlet eller diskriminert. Dette gjelder ikke bare fjerne himmelstrøk. Den uro som oppsto i Stockholms forsteder i fjor sommer kan like gjerne relateres til følelsen av utrygghet, håpløshet og diskriminering fra storsamfunnet, som til for dårlig etterretning eller for lite politi i gatene.

En av de viktigste oppgaver myndighetene har, er å sørge for at vi kan leve sammen i trygghet. Dette gjelder trygghet fra ytre og indre fiender. Terroren som rammet Norge fratok oss på mange måter den trygghet de siste generasjonene har følt i dette landet.

Utfordrer fellesverdier

Vi feirer i disse dager 200-årsjubileet for vår grunnlov. Den har stått der som en bauta og sikret viktige verdier i samfunnet – så som demokrati, ytringsfrihet, likestilling og rettssikkerhet. Vi har hatt ett felles verdigrunnlag som vi har bygd vår samfunnsorden på. Dette har skapt tilhørighet, fellesskap og trygghet. Dette har vært medvirkende til at det kun i liten grad har vært farlige interne konflikter i alle de årene grunnlovens verdier har fått virke i Norge.

I dag ser vi at enkelte krefter av ekstrem karakter, om det er religiøse eller høyreekstreme miljøer, forsøker å sette spørsmålstegn ved de verdier vi har bygget samfunnet vårt på. Eller sagt på en annen måte: de søker å så tvil om det er en felles forståelse av disse verdiene og tilslutningen om dem.

At ekstreme miljøer utvikler seg kan håndteres ved hjelp av politi og forsvar. Sprer dette seg til holdninger i den alminnelige befolkning, vil innsats fra politi og forsvar ikke være nok til å demme opp for farlige konflikter på lengre sikt. Ser vi dette i sammenheng med at Statistisk sentralbyrå mener at vi om ca. 15 år er én million flere mennesker i Norge enn i dag, og da med en bredere kulturbakgrunn, er det all grunn til å begynne diskusjonen om forståelsen av de felles norske verdier, og hvilken plattform vi i fremtiden skal bygge vår trygghet på. Slik at vi kan se mulighetene i den utvikling som ligger foran oss – og ikke farene.

Totalberedskap

Begrepet totalberedskap er nå reist i fagmiljøene. Forståelsen for tilnærmingen er å finne i samfunnets behov for å være beredt til å møte alle typer av risiko/trusler/utfordringer som undergraver tryggheten og truer demokratiet og vår frihet som selvstendig nasjon. Sømløs samhandling mellom offentlige etater som har ansvar for vår trygghet og sikkerhet er et mål.

Det var én mann som sto bak terroren 22. juli. Forskjellige evalueringer har vist at vi ikke var forberedt på å møte den utfordringen. Har vi turt å tenke tanken om det hadde vært en gruppe på 10 eller 20 som planmessig og koordinert hadde angrepet sentrale mål i Norge?

Det er vel på det rene at den organiseringen vi hadde før terroren – eller den vi fortsatt har i dag – ikke er dimensjonert for en slik trussel. I alle fall dersom ressurser fra forsvar og politi ikke samordnes på en effektiv måte. Det er lite konkret som har kommet ut av tiltak utført i Politiet etter terrorsaken. Busskapringen, der tre mennesker ble knivdrept, viste oss at responstid og samordning mellom nødetater fremdeles er en stor utfordring.

Etter min oppfatning bør det være en selvfølge at Forsvaret samordner sin forsvarskraft med Politiet, slik at det i ekstreme situasjoner kan settes inn tilstrekkelige ressurser for å løse oppgaven. Dette må selvfølgelig veies opp mot den rollen Forsvaret har i dag, som er å sikre Norge mot ytre fiender, mens rollen til Politiet er å håndtere de innbyggere som ikke følger våre lover og regler. Denne rolleavklaringen bør ikke være skrevet i stein når behovet for samhandling mellom de to viktige etatene skal diskuteres fremover.

Betenkelig sentralisering

Begrepet totalberedskap er dekkende dersom vi i tillegg til våpenmakt og politimakt lykkes med å legge grunnen for en verdidebatt om vår samfunnsutvikling. Dersom lover og regler går på tvers av innbyggernes holdninger og oppfatninger vil strengere håndheving av regler – og mere politi og maktbruk – føre til flere konflikter heller enn færre. Verdidebatten må således gå hånd i hånd med utviklingen av det nye Politiet og Forsvaret, samt samhandlingen mellom disse. Først da kan vi snakke om en totalberedskap. En kan som eksempel si at skolens forankring av våre felles verdier hos elevene er et nødvendig supplement til operative styrker.

I samhandlingen mellom forsvar og politi er det videre et tankekors at begge etater vurderer å sentralisere sine styrker og ressurser. Skal vi unngå terror er forebygging viktig. Et lokalt politi som kjenner nærmiljøet og har lav terskel for å oppdage radikaliserende miljøer, er svært viktig. Det er bedre å forebygge terrorhandlinger enn å vinne noen minutter på responstid.

Mange vil sikkert spørre om en verdidebatt kan betegnes som en beredskapsdebatt. Jeg er ikke i tvil. Det vi lærte fra 22.07-saken var at diskusjon av felles viktige verdier i kontekst med en alvorlig terrorhandling, i løpet av kort tid etablerte et felles gulv, og retning for Norges innbyggere for hvordan vi skulle håndtere denne vanskelige saken. Et viktig holdningsskapende arbeid.

Bevissthet

Europa er i endring. Ekstreme miljøer vinner stadig større plass. Det storpolitiske spillet er også i endring. Hvem ville for bare kort tid siden trodd at Russland ville utvist den aggresjon vi i dag ser? Resten av verden er nokså enstemmig i at innmarsjen på Krim bryter alle internasjonale folkerettsregler.

Nordområdene er meget strategiske. Den oppvarming som skjer på kloden samt tekniske nyvinninger, gjør at disse områdene blir enda mer sentrale i årene som kommer. I tillegg til dette bildet er det som tidligere nevnt større grad av ekstremisme og indre fiender som truer. Vi kan stille oss spørsmålet: Har vi hatt en konsensus i Norge om ikke å «skremme» befolkningen» med unødig bevissthet rundt de farer som truer? Besvares dette spørsmålet bekreftende, kan dette være noe av forklaringen på at det ikke er noe folkekrav for å sikre vår trygghet. En balansert og fornuftig informasjon er viktig, samt styrking av operativ kraft, etterretning og forskning på området.

Trygghet og frihet var en av de viktigste verdier som våre grunnlovsfedre ønsket å sikre da grunnloven kom til i 1814. Nå ser vi at dette er grunnleggende verdier i samfunnet som vi aldri må ta for gitt. Forebygging og verdiforankring må sette vår neste generasjon i stand til å bygge like gode samfunn som oljeplattformer.

Kronikken er opprinnelig skrevet for debattsiden Forsvarslinjer.no, som lanseres i dag. Gjengitt med tillatelse. Forsvarslinjer.no er initiert av Norges Offisersforbund (NOF).

I VG+ får du

  • Eksklusive artikkelserier | Fordypning i nyhetssaker | Tilgang til hele vårt dokumentarbibliotek
VG+ autofornyes og kan sies opp når som helst, men senest 48 timer før perioden utløper.