«Ronaldo sier alltid: Takk for at du reddet livet mitt»

ISTANBUL (VG) Tidenes frisparkmål er lett å forklare for Roberto Carlos (41). Men hvis du spør om hvordan han trolig reddet livet til superspissen Ronaldo noen timer før VM-finalen mot Frankrike i 1998 blir han tankefull.

GUTTEN MED GULLFOTEN: Roberto Carlos, nå 41 år, møtte VG en sen kveldstime på et business-hotell i Istanbul. Den brasilianske superbacken vant både VM og Champions League i løpet av karrieren.

Ronaldo skal ha fått et epileptisk anfall. Men det er aldri blitt bekreftet. Det var i hvert all dramatisk. Noe Carlos innrømmer overfor VG.

Det skjedde rett etter lunsj finaledagen i Paris. Vi lå ved siden av hverandre i sengen på hotellrommet. Så startet det. Mange har spurt meg. Og mange har forsøkt å forklare. Men ingen kan si at de har sett det jeg så. Ingen i verden. Hendelsen var spesiell og sterk, så jeg har bestemt meg for å holde det for meg selv. Ronaldo er min «bror». Derfor beskytter jeg ham, sier Roberto Carlos.

I 16 år har han valgt å holde på hemmeligheten. Fortsatt gjør mannen med det berømte «bananskuddet» det.

Skremmende

Han fastholder at Brasil tapte finalen (0–3) for et bedre fransk lag. Ikke fordi brasilianerne var rystet av den skremmende hendelsen på hotellrommet.

– Det som skjedde med Ronaldo i sengen har ikke noe å gjøre med at vi tapte finalen. Frankrike var mye bedre enn oss akkurat den kvelden.

– Trodde du Ronaldo skulle dø?

– Vanskelig å svare på. Det var veldig komplisert. Men han er veldig takknemlig for at jeg grep inn. Ronaldo sier alltid: «Takk for at du reddet livet mitt», forteller Carlos.

– Hvorfor skjedde det, tror du?

– Kanskje var det stress, svarer Carlos.

GULLGUTTENE: Roberto Carlos og Denilson koser seg med VM-trofeet etter finaleseieren over Tyskland i VM i 2002. Foto: GETTY IMAGES

Han legger fingertuppene på høyre hånd forsiktig på min venstre skulder. Det understreker på mange måter hvordan han følte alvoret denne julidagen i den franske hovedstaden. Frykten for å miste en nær venn. En lagkamerat. Lagets unike spiss. Den beste av dem alle, han med flest VM-mål i historien.

Klokken har passert midnatt. Den er relativt stille i gatene i Istanbul. Det er på denne tiden av døgnet Roberto Carlos trives best. Han har avsluttet sin første sesong som trener for den provinsielle klubben Sivasspor. Det lå an til en sensasjonell fjerdeplass i tyrkisk Super Lig. Men endte med femteplass. Og utenfor Europa League til høsten.

Norge

Dagen etter sesongavslutningen er hektisk for Carlos. Han flyr i møter. Avtalen med VG blir skjøvet på hele tiden. Men plutselig står han der i kveldsmørket ved bordet på den elegante uterestauranten ved Bosporosstredet. Han ser faktisk litt sjenert ut. Og spør med lav stemme om han kan slå seg ned.

MØTTE VG: Det kommer fra hjertet når Carlos snakker. Her i samtale med reporter Bjørn Arne Johannessen. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

Han snakker om Norge, og norske spillere. Leter etter navnet på John Carew noen sekunder. Og poengterer at han aldri glemmer kampen mot Rosenborg på Lerkendal. Banen var dekket av rim. Real Madrids stjernegalleri frøs så de skalv – og tapte (0–2) – så klart. Han trekker ned ermene på den svarte genseren, og blir «kald bare ved tanken», sier han med et smil.

I neste sekund er han borte. Like hurtig som i storhetstiden da han herjet på venstresiden for Brasil og Real Madrid. En halv time senere dukker han opp på et businesshotell i Istanbul. Den brasilianske journalisten Ricardo Setyon er en god venn av Carlos. Han lever seg inn i rollen som tolk – og synger nærmest – vekselsvis mellom portugisisk og engelsk.

Ved første øyekast ser det ut som Carlos la opp i går. Han hviler albuen på den berømte venstrefoten. Når han skal forklare tidenes frispark – fra 35 meter under Confederations Cup mot Frankrike i Marseille i 1997 – flytter han båndopptageren på bordet.

– Det var så enkelt. Som å flytte på en liten gjenstand eller fjerne et støvfnugg, sier Carlos.

«Bananskuddet» hadde retning langt til høyre for Frankrike-keeper Fabien Barthez – men skrudde mot venstre – før det smalt stolpe inn. En hel fotballverden hyllet ham.

- Elsker hardt arbeid

KLOKKEKLAR: Roberto Carlos elsker flotte kvinner, raske biler og klokker som koster. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

Selv har Carlos ikke noen analytiske forklaringen på drømmeskuddet enn at det ligger mye trening og lek bak. Hardt fysisk arbeid – allerede i barndomsårene på foreldrenes kaffeplantasje – dannet grunnlaget for en eventyrlig karriere.

– Jeg har alltid elsket hardt arbeid. Det er slik jeg er. Arbeid blir høyt verdsatt i min familie. Kanskje derfor føltes fotballkarrieren min helt naturlig, sier Carlos.

Han rister på hodet, og sier han gremmes, når han får det uunngåelige spørsmålet om Norge. Først tap 4–2 på Ullevaal i treningskamp en iskald vårdag i -97. Så 2–1 i den berømte VM-matchen i Marseille året etter. Tore André Flo utlignet etter at Bebeto hadde sendt Brasil i ledelsen. Ydmykelsen for var et faktum da Kjetil Rekdal ble matchvinner på straffe.

STOPPET AV FLONALDO: Roberto Carlos, her med Tore André Flo i ryggen, innrømmer at Brasil slurvet med hjemmeleksene før VM-kampen mot Norge. Foto: AP

– Først en Flo, så én til. Han lyse som var enda høyere, sier Carlos.

– Jostein?

– Ja. Han var ikke enkel. For å være helt ærlig. Norge var vår hodepine i VM. Vi kjente noen spillere, men ikke hvordan landslaget fungerte. Vi trodde at hvis vi fikk kontroll på langpasningene deres ville det gå greit. Men vi fikk føle at de hadde noe ekstraordinært, sier Carlos.

– Du og keeper Taffarel var de to spillerne som protesterte mest mot dommeren da Norge fikk straffe etter at Junior Baiano trøyeholdt Tore André Flo. Hva var det du så?

– Det var ikke straffe, svarer Carlos, og spruter ut i latter.

Savner Norge

Når den stilner spør han hvorfor Norge ikke lenger har toppspillere i de europeiske ligaene. Typer som Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær.

– Jeg savner Norge i de store turneringene. Og jeg har spurt meg mange ganger om hvor Norge ble av. Jeg savner de tøffe typene og deres mot, sier Carlos.

– Egil «Drillo» Olsen hevdet Brasil ville vært bedre med ham som landslagssjef. Hvordan reagerte de brasilianske spillerne på den uttalelsen. Føltes det som en fornærmelse mot trener Mario Zagallo?

– Vi snakker om to meget gode trenere, som var visjonære og hadde god strategier. Alle spillere liker slike sjefer. Du blir venn med dem. Jeg tror ikke Zagallo ble så fornærmet, svarer Carlos.

Fire år etter opplevde Carlos karrierens høydepunkt. Han hevet VM-trofeet av massivt gull etter 2–0 over Tyskland i finalen på International Stadium i Yokohama. Brasils femte seier i en VM-turnering. Ronaldo scoret begge målene og la legenden Pelé trygt bak seg. I Tyskland-VM fire år senere scoret han tre mål til. Til sammen har han 15 VM-scoringer. Det er rekord.

Landslagssjef Luiz Felipe Scolari får mye av æren for triumfen i Japan og Sør-Korea. Kanskje ikke så rart han ble gitt jobben igjen foran verdensmesterskapet på hjemmebane som starter 12. juni. Carlos opplevde Scolari som genial.

– Han sa at vi var idoler, men ingen store stjerner. Og han gjorde oss alle 23 spillere til nummer én. Alle fikk følelsen av å være like viktig som Ronaldo, sier Carlos.

82-laget best

For det var nok individuell kvalitet i verdensklasse med Ronaldo, Rivaldo, Ronaldinho, Cafu, Kleberson og ham selv på laget. Utfordringen var å skape en lagmaskin av vinnertyper som spilte i AC Milan, Barcelona og Real Madrid.

GLAD LAKS: Roberto Carlos forlater businesshotellet i Istanbul midt på natten. På vei hjem får han en velsmakende oppmerksomhet fra VG i kjølepose. Foto: BJØRN S. DELEBEKK

Det var Brasils siste mesterlag. Men Carlos poengterer at det ikke var i nærheten av det aller beste – det som aldri vant VM – med Zico, Socrates, Falcao og Eder i Spania i 1982.

– Laget fra 1970 var utrolig, men jeg så dem aldri spille. Pelé og de andre har jeg bare sett på video. Men ingenting slår laget fra -82. Det var som musikk. Helt ekstraordinært. Kanskje var det for mye kvalitet i ett lag. De var som et eksempel for oss da vi vant i 2002, sier Carlos.

Han understreker at han levde et lidenskapelig liv med den gule og blå landslagsdrakten i 17 år. Det ble 125 landskamper. De fleste av høy klasse. Men én kunne han vært foruten. Kvartfinalen mot Frankrike i VM i 2006.

Da Zinedine Zidane tok frisparket hang Carlos over sko og strømper og rettet leggskinn på 16-meteren. Thierry Henry hadde ingen markering – banket ballen i nettet – og ble matchvinner. Carlos så helt paralysert ut og ble mobbet i hjemlandet. Han ville ikke spille mer på landslaget.

– Det verste var at det ble fabrikkerte løgner om meg etterpå. Jeg hadde sterk rygg til å tåle det som skjedde mot Frankrike. Historien har lært meg det. Zico bommet på avgjørende straffe i VM i -86. Roberto Baggio gjorde det samme i finalen for Italia i -94. Pelé klappet til en motspiller i -66, og Zidane skallet til Materazzi. Og så var det liksom min tur, sier Roberto Carlos.

Han signaliserer at tiden snart er ute. Det er en vakker antrukket kvinne i høye hæler som venter på ham. Fotball, biler, klokker og kvinner er hans fire lidenskaper.

– Dere kommer til å finne meg på banen ikke på tribunen i fremtiden. Jeg har ikke noe mål. Jeg vil bare nå lengst mulig, sier Roberto Carlos til VG.

Roberto Carlos

Navn: Roberto Carlos da Silva Rocha
Født: 10. april 1973
VM-vinner: 2002
Antall VM-turneringer: 3. (-98, -02 og -06)
VM-scoringer: 1
Landskamper/mål: 125/11
I dag: Trener for Sivasspor i tyrkisk toppserie. Spilte 11 sesonger i Real Madrid. Har blant annet vunnet Champions League.

I VG+ får du

  • Eksklusive artikkelserier | Fordypning i nyhetssaker | Tilgang til hele vårt dokumentarbibliotek
VG+ autofornyes og kan sies opp når som helst, men senest 48 timer før perioden utløper.