Putins nye grenser

Russlands president Vladimir Putin var EU-valgets virkelige seierherre, skriver Claes Arvidsson.

Bosatt i Norge.Den 9. mai feiret Russland seieren i 2. Verdenskrig. Før feiringen ble det meldt at nær 100 millioner av det svart-oransje ordensbåndet som tilhører St. Georgs-ordenen, hadde blitt distribuert ut. Selve ordenen er vanlig blant krigsveteraner. Putin har det også. Båndet bæres også i de østlige Ukraina som et tegn på separatistenes Moskva-lojalitet. Det er samtidig et symbol i den russiske propagandaen som beskriver konflikten som en slags reprise på kampene i 2. Verdenskrig.

I Kremls fantasiverden er jo alt mulig. Som når russisk UD protesterer mot byggingen av det man hevder er en nazistisk konsentrasjonsleir i Kiev. Protesten ble senere fulgt opp i russisk TV med bilder og alt. I virkeligheten er det et EU-støttet byggeprosjekt som ble startet under russerpresidenten Janukovitsj for å gi midlertidig ly for illegale innvandrere.

Blant de som vil bevare Ukraina har man sett likheten mellom ordensbåndet og tegningen av det fryktede skadeinsektet Coloradobillen. Rett og slett en pest og en plage.

Dessverre har de kommet for å bli.

Gårsdagens mann

Den 11. mai ble det gjennomført en folkeavstemning i den selvproklamerte «Folkerepublikken Donetsk» om det som i realiteten var en løsrivelse fra Ukraina . Det var et nytt valg etter Putin-metoden. Altså med gevinst hver gang for arrangøren. Et annet resultat er at det ukrainske valget 25. mai ikke kommer til å bli den nye starten for Ukraina som man hadde håpet på.

Visst vant sjokoladeoligarken Petro Petrosjenko en komfortabel seier (mens ekstremnasjonalistenes to kandidater måtte nøye seg med noen prosent av stemmene). Men Folkerepublikken Donetsk finnes, og der var det kun en femtedel av valglokalene som var åpne (Krimbeboerne var som kjent forhindret i å stemme). Petrosjenkos legitimitet kommer til å bli stilt spørsmålstegn ved av Kreml og av Putins «Coloradobiller».

Petrosjenko er noe av en gårsdagens mann som skal ta Ukraina inn i fremtiden. Det må være det motsatte av stø kurs som gjelder for den nye presidenten når problemene hoper seg opp: behovet for økonomiske reformer, statsgjelden, separatister, Russland.

Kiev har gått til militær offensiv mot separatistene, men utsiktene er ikke spesielt gode. Selv om det roer seg ned, kan Putin velge å skru på knappen merket «Destabilisering i Ukraina». Han kan velge å bruke separatistene, true med å stenge gasseksporten eller presse på for å få betalt gammel gjeld.

Det østlige Ukraina er tapt til Russland – spørsmålet er bare hvordan «løsningen» skal se ut. Georgia, Krim og Transnistria er eksempler, men det kan også holde at Kiev ikke har full kontroll.

Hver gang Putin sier noe forsonlig dras dype sukk av lettelse i vestlige hovedsteder: risikoen for krig i Europa er over. Men det som utspiller seg i Ukraina er krig.

Fremtidens kriger

I en artikkel i februar 2013 lanserte den russiske generalstabssjefen Valerij Gerassimov tanken om den arabiske våren som en viktig modell for hvordan krig kan foregå i fremtiden. I fokus står den økte betydningen av ikke-militære midler for «protestpotensialet» i et land. Gerassimov trekker slutningen at det kan være mer effektivt å bruke politikk. økonomi, informasjon, humanitære og andre ikke-militære midler enn våpenmakt.

I en annen sammenheng presenterte han modellen i form av fire deler ikke-militære midler og én del militære.

Høres ikke det ut som en oppskrift for Ukraina - sammen med en solid dose russisk villedende desinformasjon?

Under hele kriseperioden er det Russland som har hatt initiativet, mens EU, USA og Nato har falt mellom to stoler. Putin har kunnet spille på en naiv vilje til å de-eskalere. Sanksjoner ville gjøre saken enda verre, har det blitt sagt. Eller så har det blitt lagt vekt på at Russland har legitime interesser som det må tas hensyn til.

Men ingen ting blir som før. Ingen ting bør heller bli som før.

Selv om det blir en kald fred, er det ikke noe som taler for at Putins offensive utenrikspolitikk kommer til å avta. Den selverklærte retten til – om nødvendig med vold – å beskytte russisktalende i alle land, ligger der som en latent trussel. Nylig gjorde man det lettere for dem i de tidligere Sovjetrepublikkene å bli russiske borgere. Pass deles rundhåndet ut i Estland og Latvia - akkurat som man gjorde på Krim.

Ikke minst handler det om et fortsatt hardt press mot Baltikum, hvor Putin f.eks. tilbyr tenåringer å dra på gratis leir i Russland for å gjennomgå ideologisk utdannelse og få paramilitær trening. Barna må love å støtte bruken av det russiske språket og kulturen, samt forsvare Russlands politikk.

Den egentlige seierherren

Offensiven omfatter også den delen av militærdoktrinen som går på å bruke energi som «våpen» for å få makt og innflytelse i Europa. Man støtter ekstremister til høyre og venstre i håpet om å svekke EU og Nato. Putin var dermed EU-valgets virkelige seierherre.

Samtidig ruster man fremgangsrikt opp de militære stridskreftene og vender ryggen til tillitsskapende internasjonale avtaler.

Samtidig blir Putinland stadig mer autoritært og nasjonalistisk.

Putin har beskrevet oppløsningen av Sovjetunionen som forrige århundres største feiltak. Han har også beskrevet angrepet på Finland i 1939 som et forsøk på å rette opp historiske feil. I Georgia og Ukraina har Putin trukket opp nye grenser.

Barentsavtalen med Norge har for så vidt ikke Putin beskrevet som et feilgrep, men han har gjort et poeng av at det var Medvedev, og ikke han selv, som undertegnet den. Sett i perspektiv av en fremtid preget av russiske stormaktambisjoner, er regjeringen Solbergs håndtering av Dalai Lamas besøk gode nyheter i Kreml. Budskapet fra utenriksminister Brende er jo at «vi lar oss presse».

Og det blir ikke bedre når det norske næringslivet – nå sist ved North Atlantic Drilling – tror at det er business as usual. For det er det ikke.

Forrige sak: Gjest i løvens hule

Neste sak: Ni titler på ti år