Før jeg dør

STAVANGER (VG) Hva ville du ha gjort, om du ikke hadde lenge igjen å leve?

Ved første øyekast har Rolf Erik Eikemo fra Stavanger alt – kone, to små barn, mange gode venner, stort hus med hage og sjefsjobb i Statoil.

Mer aktiv og tilstedeværende enn mange friske, forbereder 39-åringen seg på at det nærmer seg slutten av livet.

TAPPER: Rolf Erik Eikemo (39) fra Stavanger klarer til og med å se lyst på livet, når det er på det mørkeste. Her under et av en rekke sykehusopphold. Foto: PRIVAT.

I tre år har han kjempet mot kreften, nå frykter legene at den har spredd seg til hjernen.

Dette er historien om hvordan en oppegående og livsglad mann, som skulle ha livet foran seg, har taklet umenneskelige utfordringer og lidelse.

Uhelbredelig kreft

I 2012 fikk han beskjed om at kreften var uhelbredelig.

– Det var naturligvis tungt å vite at fra nå av skulle det bare bli en siste reise mot døden, sier Rolf Erik Eikemo.

Ikke visste han hvor lang tid det ville ta, ei heller hvilke hindringer og lidelser han skulle få på veien.

VG har bedt ham om å dele sine innerste tanker om hva man gjør hvis en får en slik beskjed.

– Etter 10-14 dagers bearbeidelse med vemod og sorg, snudde det for meg. Jeg valgte å se framover og forsøke å leve et så godt liv som mulig innenfor mine rammer.

Rolf Erik var bestemt på å bli frisk nok til å kunne jobbe igjen, for å bidra og for å føle seg som en normal person, ikke «bare en pasient».

– Jeg ville være med så lenge som mulig, slik at mine barn i alle fall skulle få sitte igjen med et minne om at jeg hadde fantes i livene deres. Gjerne skulle jeg ønske at de husket meg for den jeg er, og ikke bare den siste fasen med død og elendighet, sier 39-åringen.

Uansett hvor sterke smerter Rolf Erik har levd med de siste årene, har han et hovedmål: Å være en vanlig pappa for barna sine, Maiken (4,5) og Erik (3). Tulle, tøyse og samtidig sette grenser.

– Men naturligvis er jeg ikke den som er den drøyeste grensesetteren, mener han selv.

Gjennomføringskraft

Ved siden av å ta vare på familie og jobb, har han prioritert tid med venner, en mengde reiser, racerbilkjøring, MC-kjøring, båtturer og mange aktiviteter.

– Selv har jeg alltid satt meg oppnåelige mål, og har gjennomført dem etterhvert. Så som å kaste bort penger på biler som jeg har likt, penger jeg aldri får igjen. Samme med motorsykkel.

SAMMEN: Rolf Erik Eikemo, barna og kona Kristin Huse Haug nyter solrike sommerdager hjemme. De har reist og opplevd mye sammen, til tross for pappas smerter og sykdom. Her er de hjemme på Hinna i Stavavanger. Foto: Tommy Ellingsen

– Hva er ditt beste minne siden du fikk den vonde beskjeden av legene?

– De flotteste minnene mine de siste tre årene kan vel egentlig oppsummeres med gleden over å kunne ha fått være med så lenge som jeg tross alt har.

– Mine barn har vokst så mye i løpet av tiden, og jeg har fått være med dem. Det at jeg har fått tatt opp kontakten med mange av vennene jeg fikk på ungdoms- og videregående skole setter jeg pris på. Det har også vært eksempler på uselvisk oppførsel fra venner rundt oss, som har stilt opp og hjulpet med forskjellig, sier Rolf Erik.

Bestevennen gjennom mange år, politimannen Arnfinn Hjelleset, beskriver ham slik:

– Uansett hvor dårlig Rolf Erik har det, så klager han ikke.

– Du blir glad av å være med ham. Han får deg til å føle deg vel. Han får deg til å føle deg velkommen, og at du betyr noe. Han har en evne til å se folk rundt seg.

- Ressursterk

– Han evner å se det positive selv i tunge tider. Han er en utrolig ressurssterk, omsorgsfull og støttende person, som alle trives rundt. Han er en veldig humoristisk, ærlig og oppriktig – og han setter alltid andre foran seg selv, sier Hjelleset.

Selv svarer Rolf Erik følgende på spørsmål om hvordan han har klart å holde motet oppe.

– Grunntanken er: Stå på. Det er mange som har det verre enn deg. Vær glad. Det bedre å ha det bra enn å ha det dårlig, unngå negative tanker, de har en tendens til å være en nedadgående spiral. Velg andre veien. Det er bedre for deg, for omgivelsene dine og for familien din. Jeg har innsett at jeg ikke selv er herre over når jeg skal dø, og at jeg har akseptert det.

MORGENSTUND: Tid med barna er svært viktig for 39-åringen. 29. juni postet han dette bildet på Facebook med meldingen: «Erik kom på besøk i pappas seng i dag tidlig, kos». Foto: PRIVAT.

39-åringen mener det viktigste alt dette har lært ham, er at man virkelig selv har ansvaret for egen helse.

– Hvis man tror det er noe galt, gå til lege. Det har også lært meg at menneskene rundt betyr mye, selv om jeg alltid har visst det. Noen reagerer annerledes enn jeg hadde forventet, på godt og vondt. Og en annen sak: Man tror jo at dette ikke skal ramme en selv.

– Har du blitt mer eller mindre sosial de siste tre årene?

BAK FASADEN: Denne meldingen la 39-åringen ut i juni. Han trosser smertene og har en fin utflukt med familien. Foto: PRIVAT.
HYLLER KONA: «For de som lurer på hvordan en heltinne ser ut: Dette er kvinnen som takler en kreftsyk mann, to vannkoppsyke barn og ikke klager», skrev Rolf Erik og postet et bilde av kona Kristin Huse Haug på Facebook. Foto: PRIVAT.
I PAPPAS ÅND: Han har alltid vært glad i MC og biler. Barna følger i pappas fotspor. Her er de på sommerferie, selv om legene anbefalte at han ble hjemme. Foto: PRIVAT.
STØTTE: Noe av det som har gjort livet bedre for Rolf Erik Eikemo, er all støtte om omtanke han har fått fra familie og venner. Her skifter broren hjul på bilen hans. Foto: PRIVAT.

– Jeg opplever at jeg har blitt både mer og mindre sosial enn før. Mer, i form av kontakt med andre venner, det være seg på Face eller over telefon osv. Mindre, i det at det sitter lenger inne å skulle gå ut på besøk til andre. Er veldig glad når invitasjoner kommer, da drar vi nesten alltid, men det sitter litt lenger inne å invitere til oss.

Koster krefter

– Det sliter på psyken å ha det dårlig over lenger tid, og det krever derfor mer før man har overskudd til å invitere til middag. Men vi burde gjøre det oftere. Det er påfyll av selve livet å samle gode venner rundt et bord for å spise og skrøne litt.

Rolf Erik Eikemo lever som normalt, så lenge han kan.

SAMMEN MED VENNER: Rolf Erik har mange gode venner, som han liker å tilbringe tid med. Her fra en tur i Tyskland i år. Foto: PRIVAT.

– Jeg holder gjerne ut elendighet om jeg tror eller vet at det kommer til å bli bedre. Men når det nærmer seg slutten, når alt som er visshet er at det bare skal bli verre, - da vil jeg slippe. Jeg håper jeg skal få en lungebetennelse eller noe lignende, for det er smertefritt, og man bare sovner fint inn. Det hadde vært noe, sier han.

Rolf Eriks reise

Mine operasjoner:

Etter akutt innleggelse på Hamar mars 2011, fikk jeg et inngrep for å avlaste tarmen som hadde en svulst.

I juni samme år ble jeg operert på Radiumhospitalet hvor svulsten ble fjernet. Etter dette antok vi alle at jeg var og kom til å fortsette å være frisk. I juni 2012 kom smertene i ryggen, og det ble etterhvert funnet spredning til skjelettet.

Fikk operert ryggen i oktober 2012, april 2014 og juni 2014. Den første operasjonen var fjerning av tumorvev, og innsetting av stag og skruer for å hindre kollaps i ryggen. De to neste var for fjerning av tumorvev som presset på nerver og sto i fare for å gjøre meg varig invalid.

Ting jeg har gjort i år

■ Utenom en rekke treff med venner, sammenkomster, familietid og tid med de nærmeste har Rolf Erik trosset kreften, og dratt på tur med godt humør.

Årlig ferietur til Spania, tre uker. (ble forkortet til to ettersom helsen ikke tillot mer)

April: Guttetur til Nürburgring (viktig forskjell mellom Nürnberg og Nürburg) hvor vi kjørte egen bil, samt leie-racerbil. Reiser hvert år så sant helsen tillater det. Det kjekkeste en mann kan gjøre med klærne på!

SOMMERKOS: Rolf Erik og barna koser seg med bær i sommervarmen. Foto: Tommy Ellingsen

Februar: Kjørte Mercedes E63 AMG fra Tyskland til Spania. (Her er bilen det viktige, ikke reisen. Det var bare en ren transportetappe.) Stoppet i Lyon for lunsj, det var jeg og min bror som kjørte sammen.

Januar: Dåp i Grimstad, samt tilbake i jobb etter over 6 måneder med cellegift.

- Begynner gjerne med hverdagslige gjøremål

Av EMIL MOGÅRD
Før slutten bekymrer vi oss mest for dem vi etterlater oss, ifølge psykologspesialist Elin Hordvik.

Hva som skjer når kroppen sier stopp og timeglasset renner ut, er det ingen som vet. Ifølge psykologspesialist Elin Hordvik er det aller viktigste at den syke får fred.

– For mange er kroppen så sliten at verden der ute bare blir mindre og mindre. Verden lukker seg. Den lille energien som er igjen, ønsker pasienten gjerne å bruke på sine aller nærmeste, sier Hordvik, som jobber ved Senter for Krisepsykologi.

– Usikkerheten verst

I flere år har psykologspesialisten fulgt opp etterlatte familier som har mistet en av sine nærmeste.

– Døden er en stor påkjenning for alle involverte. Noen får skyldfølelse overfor de etterlatte, mens pårørende ofte føler de ikke får gjort nok for den de snart mister, sier Hordvik.

– Hva er den største påkjenningen for dine pasienter?

– Usikkerheten. Det å ikke vite når døden inntreffer er for mange en kolossal belastning. Mange uroer seg også for de man etterlater seg.

At livet snart slutter er ikke lett å takle for alle. Noen trenger tid for seg selv, mens for andre hjelper det å snakke.

– De som søker hjelp hos oss, står ofte overfor store livsomveltende endringer. Vår oppgave er å være til stede når pasienten trenger noen å snakke med, sier tidligere sykehusprest på Universitetssykehuset i Nord-Norge Jens Bogen.

– Ingen fasit

I 16 år har sykehusprest Bogen vært en av pasientenes fremste samtalepartnere når livet nærmer seg slutten. For presten finnes det ingen fasitsvar på hvordan vi takler møte med døden.

– Den finnes ingen riktig måte å reagere på. Verden slik pasienten kjenner den blir snudd på hodet. Noen sørger og andre later som ingenting er skjedd, mens flere får en trang til å gjøre alt de aldri fikk tid til, sier Bogen.

Han tror nøkkelen for mange er å leve livet så normalt som overhodet mulig.

– Ikke alle klarer å ta innover seg hva som er skjedd. Men når de først har fått summet seg, så begynner mange gjerne med hverdagslige gjøremål. Det gjør godt for pasienten selv og de som skal leve videre, sier Bogen.

Forrige sak: Pause i helvete

Neste sak: Nærmer seg ny tropenatt-rekord