Sindige Santelmann

Som Rehsus i Hollywood-blockbusteren «Hercules» er Tobias Santelmann (33) en sinna og barbarisk morder. Selv beskriver skuespilleren seg som en fotballfrelst supporter med «et ganske kjedelig liv».

Finnes det likheter mellom deg og Rehsus?

– Rehsus er ingenting i nærheten av hva jeg er. Det å finne sider man ikke visste at man har er spennende. Jeg krangler lite høylytt privat, jeg er en ganske lettbeint sjel. Det er veldig deilig å spille en mørk rolle, men jeg vet ikke om det er fordi jeg får utløp for noe eller om det bare er godt å vite at det finnes der.

Må du klype deg i armen for å fatte hva du er med på?

– I blant. På den første opptaksdagen min skulle jeg komme ridende inn på den største hesten de hadde og ta ordet, med 500 statister foran og 500 statister bak. Da det skulle ropes «action» for første gang kjente jeg på det. De har nok ikke brukt den første tagningen min, men det rart hvor fort man venner seg til det, fordi man er nødt. Det må bli hverdagen på et tidspunkt, slik at man ikke går rundt og er gutten i godtebutikken.

Hollywood – en drøm eller et mål?

– Jeg vet at det er en stor greie som heter «Hollywood», men norsk film og TV gjør så mye kult at jeg syns det er superspennende å være en del av det. Jeg har hatt flaks med tidspunktet hvor jeg har vært en del av norsk film. Drømmen min er egentlig at jeg fortsatt setter pris på og elsker det jeg gjør da jeg er 70. Det er et større mål enn at jeg skal gjøre en viss produksjon.

Hva slags roller appellerer til deg?

– Ofte appellerer det som er langt unna meg selv. Nå filmer jeg en TV-serie der jeg spiller en kar på 33 år som bor hjemme i garasjen hos morra si, og ikke har fått til noen ting i livet. Han har nesten ingen gode sider og er nesten ikke god til noe. Han elsker jeg.

Hvor henter du inspirasjon?

– Det er ikke alltid alle vet det, men mennesker jeg har nær henter jeg stor inspirasjon fra. Jeg er kanskje for dårlig til å si i fra til dem at jeg gjør det. Jeg vet ikke om det er dårlig gjort eller om det er å stjele. Det handler mer om kvaliteter enn at jeg spiller personen. Men sider jeg ser ved for eksempel broren min har jeg brukt i mitt eget virke. Sider jeg kanskje ikke har så mye av selv.

Tar du med noen av egenskapene du tilegner deg hjem?

– Jeg har ikke hatt med sinnet eller egenskapene hjem, men det har hendt at jeg har måttet jobbe med dialekter. Da går jeg inn og snakker med dialekt hele tiden. Til alle. I månedsvis. Det er kjempeirriterende for de rundt meg. En av de eneste kranglene jeg har hatt med mine beste venner var under en sånn periode.

Er å leke seg på sett din store hemmelighet?

– Man må ha det gøy, det tror jeg er kjempeviktig. Jeg husker da jeg løp rundt på Sørlandet som liten og lekte krig med egenlaget pil og bue. Det er på en måte det samme vi gjør nå, men i en organisert form. Jeg tror barnet jeg var hadde digget dette noe helt sinnssykt.

Er Hollywood og skuespilleryrket den lille guttens drøm?

– Nei, han ville bli fotballspiller, men det ble han ikke. Han ble skuespiller, men det hadde han ingen drøm om i det hele tatt. Han ante ikke at det fantes en mulighet for det.

Når fant du ut at det var skuespiller du ville bli?

– Jeg gikk på Steinerskolen der avgangsklassen setter opp et teaterstykke hvert år, vi satte opp «Spellemann på taket». Vi var syv gutter i klassen, og tre av dem ble spurt om å gjøre hovedrollen før meg. Jeg sto ikke frem som et klart teatralsk talent, det var første gang og jeg syns det var knakende morsomt. Hadde ikke de andre takket nei til den rollen så hadde jeg kanskje aldri begynt.

Er fotballen lagt helt på hyllen?

– Vi har bedriftslag på Det norske teatret, så der spiller jeg, i serie og greier. Men i perioder må jeg være forsiktig. Den forrige gangen jeg skadet meg klarte jeg det helt alene, uten engang å ha ballen. Jeg tråkket over og måtte på legevakten. Når jeg skader meg så mye på egenhånd, må jeg kanskje ta til takke med å være supporter.

Lever du ut fotballdrømmen gjennom å være supporter?

– Det er noe med den sporten som har appellert veldig til meg siden jeg var tre år gammel. Nå elsker jeg Mads Møller Dæhli og Martin Ødegård, jeg er så betatt av dem at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg! Jeg gleder meg så fælt til de får et par år til. Jeg elsker, elsker, elsker det!

Ville du byttet plass med en av dem?

– Som fotballspiller har man en kort karriere, sånn sett ville jeg valgt det jeg gjør nå. Men tenk for noen fantastiske år de kommer til å ha. Med de anklene jeg har kan jeg jo ikke en gang løpe alene uten ball. Nå står jeg frem som en nørd, men herregud så engasjert jeg blir! Jeg er glad jeg har noe som jeg interesserer meg så mye for utenom jobb.

Husker du noen fotballøyeblikk ekstra godt?

– Da vi slo Brasil 1998, og det er litt trist, men det er kanskje det mest spontant lykkelige øyeblikket jeg har hatt, fordi det kom så uventet. Det var kjempestort å komme inn på Teaterhøgskolen, men da har man brukt lang tid på å søke, det har vært prosesser og man har lekt med tanken. Da jeg kom inn var jeg verdens lykkeligste person. Men den dagen, 23. juni 1998. Vi har ikke feiret sånn siden krigen sluttet. Jeg så kampen i Spektrum og har aldri klemt og kysset så mange fremmede menn.

Hvordan ser du på det å være et kjent film-fjes?

– Jeg trives veldig med å være så anonym som jeg er. Men det er veldig hyggelig om noen setter pris på den jobben man gjør. Jeg har aldri valgt dette fordi at folk skal vite noe om meg eller hvem jeg er. Det har jeg ikke noe behov for, og jeg har et såpass kjedelig liv at jeg føler ikke det noe jeg burde veive med store flagg for.

Hvordan var det å se «Hercules» for første gang selv?

– Første gang er jeg en dårlig publikummer, fordi jeg har laget min egen versjon av filmen i hodet. Å se en film på den måten i 90 minutter er slitsomt. Plutselig er noe du har ofret blod, svette og tårer for klippet vekk og borte.

I både «Kon-Tiki» og «Hercules» stiller du i lite klær. Hvordan er det å kle av seg på skjermen?

– Jeg følte meg aldri avkledd i «Kon-Tiki». Jeg føler meg mer avkledd i sårbare situasjoner, scener der man skal vise noe av det som sitter inni deg. Det å tørre å være sårbar er av og til en vanskelig vei.

I VG+ får du

  • Eksklusive artikkelserier | Fordypning i nyhetssaker | Tilgang til hele vårt dokumentarbibliotek
VG+ autofornyes og kan sies opp når som helst, men senest 48 timer før perioden utløper.