Ut av mørketiden

Det gikk så langt at hun ville ta sitt eget liv. Men nå har «Skal vi danse»-vinner Agnete Johnsen (20) lært seg å leve med lidelsen.

Hun husker ikke om det var vinter eller vår. Hun husker bare at hun var syk.

Alt var bare helt uforklarlig tungt og tomt, som å være gravd ned i et mørkt hull. Det var vanskelig å spise, det var tungt å stå opp om morgenen for å gå på do, leddene verket, selvtilliten var borte og ansiktet fullt av utslett. Å komme seg gjennom dagene, timene og tankekjøret, var en kamp.

Hvem var hun? Hvorfor var hun så sliten?

Depresjonene som startet i 14-årsalderen, hadde aldri vært så mørke som nå.

- Jeg ville bare ligge og synke. Jeg slo av telefonen, deaktiverte Facebook og hele verden rundt meg. Jeg trengte stillhet, hadde det så vondt og kom så langt ned at jeg planla hvordan jeg skulle ta livet mitt og når jeg skulle gjøre det, forteller hun om den mørke sommeren for to og et halvt år siden.

VEIEN TIL ROEN: Vid Finnmarksnatur omgir det gule huset der Agnete vokste opp. Rett nedenfor bodde en annen stor Nesseby-personlighet, den første samen som ble valgt på Stortinget, Isak Saba (1875-1921), mannen som skrev samenes nasjonalsang og som er i slekt med Agnete. Foto: Jørgen Braastad

Agnete Johnsen skulle fylle 18, og var helt utslitt av å føle seg mislykket. To ganger hadde hun droppet ut av videregående, fordi hun ikke klarte å gjennomføre. Musikkarrieren, den hun levde for og som hun hadde flyttet til Oslo for å drive med, kom ikke i gang.

Det var da hun tok den telefonen. Telefonen til hjelpen.

Etter en kort innleggelse traff hun psykiateren som hjalp henne tilbake til livet, opp på scenen igjen og hele veien til å gjenvinne det rå vinnerinstinktet hun er god for.

Det er dét som det siste halvannet året har tatt henne til topps i underholdningsbransjens elitedivisjon, med seier i «Skal vi danse» og en solid andreplass i «Stjernekamp».

DANSELØVE: Artist Agnete Johnsen var med i «Stjernekamp» i forrige sesong. I høst har hun vært aktuell på parketten i «Skal vi danse», og gikk hele veien til topps. Foto: THOMAS REISÆTER/TV 2.

HELT UTE PÅ KANTEN AV LANDET, der det store landskapet grenser til havet, til Finland, til Russland og til selve stillheten - står det knallgule huset, med den knallrøde bilen tett inntil. Bilen og Agnete er jevngamle. 20 år.

Det er på denne lille plassen at hun har vokst opp, i den norske enkelheten, den samisk-magiske kulturtradisjonen og den bunnsolide jordnærheten som bare Finnmark kan by på.

På joggeturene springer hun forbi reinsdyrene og kjenner Varangerfjorden piske på kinnene.

ETT ÅR: Agnete sitter og slapper av i godstolen på terrassen hjemme i Nesseby. God og rund og glad i mat. Foto: Privat

Alle paljettene, alt glitteret og all stasen som denne høsten har pakket henne inn i, er fullstendig børstet av henne etter TV-viraken sørpå.

Hun kryper sammen i mamma og stepappas sofa hjemme i Nesseby og dytter en snus inn under overleppa. Håret har fine, myke krøller. Fingrene ender i lange, dramatiske, mørkerøde klør.

- Jeg reiser nordover og hjem for å lade batterier. Naturen her oppe gir energi og styrke. Jeg bruker den hver eneste dag. Den er så beroligende for meg. Det føles trygt, godt, stille og fredelig å komme hjem, sier hun.

PAPPAFAN: Det er nyttårsaften og Agnete er på vei inn i et nytt årtusen og liker ikke lyden av raketter. Pappa Arild er trygg å ha, en pappa som er snill og god og som Agnete kan snakke med om alt. Foto: Privat

FEM ÅR GAMMEL, bare noen kilometer unna, på skolen i Karlebotn, debuterte Agnete på scenen. Hun begynte å le da hun skulle synge, spise og fise på samisk. Syv år senere blåste BlackSheeps, Nessebys svarte får, ørene av tilhørerne på ungdommens kulturmønstring i Honningsvåg med en opptreden som oste magi.

Et par år senere vant bandet, med 14 år gamle Agnete i spissen,  MGP junior i Norge og Norden med monsterhiten «Oro jaska beana». Året etter hadde de en Spellemannpris.

I en tid med glatte ungdomsidealer preget av Disney Channels High School Musical og Miley Cyrus «perfekte» fremtoning, ble Agnete et befriende, smårebelsk idol med ungdommelige referanser til punk- ikonet Debbie Harry i bandet Blondie.

TRYGGHET: - Jeg reiser nordover og hjem for å lade batterier. Naturen her oppe gir energi og styrke. Foto: Jørgen Braastad

Punkejenta fra Finnmark forbløffet publikum og ikke minst erfarne musikere med en stemme som hadde en forunderlig styrke, stor rekkevidde og en helt egen farge.

Hun hadde et medfødt blikk for kamera, hun eide både X, Y og Z-faktor. Det hun gjorde kunstnerisk, både da og nå, var alltid unikt og solid forstått og tolket, sier de som kjenner henne i bransjen.

Agnete imponerte som vokalist og låtskriver. Anmelderne spådde et varig talent. De så en sjelden modenhet i tenåringens musikalske prestasjoner.

En stjerne var født. Men den sluknet også lett. Innenifra.

SOMMEREN FØR Agnete Johnsen skulle bli soloartist og kaste seg ut i «Stjernekamp» sluttet hun på medisinene, psykofarmakaene, til tross for psykiaterens advarsler.

- Jeg sluttet helt, av egen fri vilje. Skal jeg stå på en scene, vil jeg ikke være flat. Jeg vil virkelig kjenne på følelsene. Jeg vil kjenne på det å være skikkelig glad, eller veldig lei meg. Selv om det var hardt og tøft, følte jeg meg klar til det, sier Agnete.

SKOLEKLAR: Første skoledag i andre klasse på Nesseby skole, med samisk som hovedmål. Agnete er glad og sprudlende og gleder seg til nytt skoleår. Foto: Privat

Tåren som sprang nedover kinnet hennes da hun avsluttet siste strofe av Ola Bremnes’ «Har du fyr» i «Stjernekamp», representerte ikke bare ektefølt hjemlengsel - men all den smerten og det mørket hun har gått i gjennom i kamp med psykisk sykdom.

Fra hun var 14 har hun vært behandlet med antidepressiva. Noen år senere begynte hun i tillegg på antipsykotiske medikamenter, og hun hadde angstdempende piller i bakhånd.

Utbrentheten, depresjonene, tok fatt i henne da hun begynte på ungdomsskolen. Hun hadde vunnet MGP junior, hun hadde funnet musikken, kreativiteten og gleden, men skolen gjorde henne utslitt.

- Jeg klarte ikke stå opp. Jeg var ulykkelig og langt nede.

FRAVÆRSDAGENE gjennom hele ungdomsskolen bare vokste. Agnete begynte å se psykologer, og siden hun ikke møtte på skolen, ble barnevernet rutinemessig koblet inn.

- Barnevernet var innom én gang i uken og sjekket, de så at det ikke var noen problemer hjemme, men at jeg rett og slett bare var deprimert og sliten. Det var da jeg fikk prakket på meg medisiner.

Bare én medisin så ut til å virke optimalt på rockejenta fra nord; å stå på en scene og gjøre musikk. 16 år gammel hadde Agnete klart å krabbe seg litt oppover ved hjelp av terapi og medisiner. Deltagelsen i MGP med BlackSheeps ga henne ny livsgnist, men ikke så mange jobber etter at bandet tapte førsteplassen til Stella Mwangi.

- Så kom rettssaken med BlackSheeps. Det var dritt, og dro meg bare enda lenger ned, sier hun.

Foreldrene til to tidligere medlemmer av bandet  saksøkte de gjenværende; for usaklig utkastelse, for å hindre dem i å bruke bandnavnet videre. De krevde rundt en halv million kroner for tapte inntekter og manglende innbetaling av honorarer.

Saksøkerne - som var Agnetes og bandvenninnen Emelies motpart - tapte på alle punkter, men de to partene delte på saksomkostningene.

UNDERHOLDER: Åtte år og allerede scenevant. Agnete synger på et arrangement i Varangerbotn sammen med venninnen Maren. Den blå Nesseby-kofta er på. Foto: Privat

AGNETES SYKDOM LAR SEG IKKE fremvise på blodprøver. Den er vanskelig å diagnostisere i ung alder. Men de som behandlet henne da hun var yngre, mener at hun er bipolar. At hun har en manisk-depressiv lidelse.

Sykdommen rammer rundt én prosent av befolkningen, og de første symptomene med tristhet, skyldfølelse, isolasjon, forstyrrelser i søvn og appetitt, tretthet og nedsatt interesse, konsentrasjonsvansker, apati, sosial angst, irritabilitet, smerter og selvmordstanker, viser seg vanligvis sent i ungdomsårene eller i tidlig voksenliv.

- Jeg tror at jeg er bipolar. Sånn har jeg alltid vært. Jeg merker at jeg i dag kan ha de samme stemningsleiene som da jeg var 14. Jeg kan være høyt oppe, hvor jeg klarer å gjøre alt. Så har jeg perioder hvor jeg ikke vil gjøre noe, og bare er helt nede i kjelleren, forklarer hun.

- Men jeg er nå bare sånn som jeg er, tenker jeg, og gidder ikke gruble så mye på diagnoser. Vi har folk i familien med samme sykdom.

SUKSESS: Emelie og Agnete i BlackSheeps. Ungdommene fra Nesseby i Finnmark ble hele Nordens yndlinger da de vant MGP Junior Nordic i Århus i 2008 med «Oro jaska beana». Foto: Privat

SOM SKAPENDE OG UTØVENDE MENNESKE er ikke Agnete alene om å ha lidelsen. Studier har funnet en signifikant sammenheng mellom  bipolar lidelse og kreativitet, og mange store kunstnere gjennom historien er koblet til sykdommen.

På sitt beste bidrar tilstanden til å gjøre sanseinntrykkene sterkere, kreativiteten større og tankene klarere - som om noe som vanligvis ikke er i hjernen, åpnes opp.

- Det er slitsomt og stressende å tenke så mye som man gjør med denne sykdommen. Men jeg er veldig bevisst på meg selv og følelsene mine, etter alt jeg har gått gjennom. Jeg har lært meg å kjenne på når nedperiodene kommer, at jeg må puste og ta det med ro - så går det over etter en stund. Det er sånn jeg klarer å manøvrere meg gjennom hverdagen min, ved å være bevisst hvordan jeg føler meg.

NULLPUNKTET I AGNETES LIV kom den sommeren hun fylte 18. Hun hadde det så vondt, at hun tenkte at hun skulle gjøre det slutt hjemme i leiligheten et sted.

- Er du kommet så langt, og har det så jævlig, så må du skaffe deg hjelp. Det er ikke farlig, ikke flaut og heller ikke pinlig. Det er mennesker der ute som vil hjelpe deg og skal hjelpe deg.

I GODT SELSKAP: Agnete gikk solo og ga alt i «Stjernekamp» på NRK i fjor høst. Her fra venstre: Atle Pettersen, Silya Nymoen, Eli Kristin Hansveen og Agnete Kristin Johnsen. Foto: Helge Mikalsen

Hun har opplevd stigmaet rundt psykiske lidelser og har hørt folk kalle henne gal, syk i hodet og at de var redd for å nærme seg henne.

- Man må ikke tenke på hva folk rundt deg sier, men vite at det finnes folk som har faglig kompetanse til å hjelpe deg. De er de du skal søke hjelp hos, sier hun.

Inspirert av  Lene Marlins åpenhet om kampen mot de indre demonene og selvmordsforsøket som hun fortalte om i en kronikk tidligere i høst, har Agnete sluppet mer opp for å snakke om det som har vært vondt og vanskelig i hennes eget liv.

- Det er viktig å snakke om det, rett og slett fordi det er så mange der ute som har det sånn, sier hun.

Gjennom «Stjernekamp»-perioden i fjor høst hadde hun hatt avgjørende hjelp fra psykiateren i forkant og underveis. Han fikk henne på bena igjen. Han lærte henne å tenke at hun er best, og at hun kan stå på og jobbe.

- Det siste halvannet året har lært meg at det å gå gjennom både «Stjernekamp» og «Skal vi danse» bare er barnemat i forhold til det å ha det jævlig i seg selv.

FARVEL LYS: De siste glimtene av sol på mange måneder farer over Nesseby-himmelen, og gir solnedgang før folk har rukket å spise lunsj. Foto: Jørgen Braastad

DET BEGYNTE LITT BREDBEINT, som en kalv på beina for første gang. Men endte mesterlig og imponerende,  mente dommerne i «Skal vi danse».

En selvsikker diva med sylskarpt fokus regjerte parketten i høst og fikk dommerne til å miste kontrollen over toppkarakter-utdelingene. Da Agnete satte punktum sammen med dansepartner Egor Filipenko i deres følelsesladete spanske showdans, var hun jenta fra den iskalde tundraen som formidlet følelser som bare en latinsk kropp kan gjøre det.

Noe av det beste som er prestert i «Skal vi danse», skrøt dommeren Christer Tornell til VG.

- Alt jeg gjør, om det er musikk eller det kommer til forskjellige konkurranser, så satser jeg på det høyeste målet. Og da sier jeg til meg sjøl at jeg skal vinne hele skiten, jeg skal gjøre det best, jeg skal være den flinkeste. Jeg snakker høyt til meg selv og bygger meg opp med å si at jeg er dritflink. Sånne ting som man vanligvis ikke skal snakke høyt om, avslører Agnete.

Hysj, vær stille og hør på dette:

- Den store drømmen min er å komme på Billboard.

- Og med ditt knallharde konkurranseinstinkt ...?

- ... så skal jeg klare det.

I VÅR VAR AGNETES PLAN å reise til Los Angeles for å jobbe med Nico & Vinz-produsenten William «Nasty Kutt» Wiik Larsen, mannen som var med på å ta den norske superduoen til en fjerdeplass på den amerikanske Billboard-listen og som har produsert en lang rekke storselgende singler.

FARVEL LYS: De siste glimtene av sol på mange måneder farer over Nesseby-himmelen, og gir solnedgang før folk har rukket å spise lunsj. Agnete Johnsen kan mye om sin indre mørketid, og om å ha det tungt på grunn av psykisk sykdom. Foto: Jørgen Braastad

Nasty Kutt fikk ikke tid til Agnete i år, men han har sammen med svenske Thomas G:son skrevet låten «Mama» som Agnete nettopp har sluppet.

Den rocka rebellen fra Finnmark er på vei inn i urban pop, inspirert av Rihannas stil og attitude og Beyoncés stemmeprakt, jordnærhet, kjærlighet og sårbarhet.

- Uansett skal jeg være meg selv. Jeg gir faen og gjør akkurat det jeg vil. Jeg følger ikke alle normer og regler. Ingen kan spå hva jeg kommer ut med, hva slags type musikk jeg lager eller hvilket språk jeg kommer til å synge på. Jeg er meg selv. Og jeg er veldig bipolar, som sagt.

LES MER:

Akkurat nå! VG+ i 3 md for 99,-

  • Eksklusive artikkelserier | Fordypning i nyhetssaker | Tilgang til hele vårt dokumentarbibliotek
  • Ps! Visste du at du kan kjøpe gavekort på VG+? Den perfekte julegaven til den som har alt!
VG+ autofornyes og kan sies opp når som helst, men senest 48 timer før perioden utløper.