Han skapte Anfield-magien

LIVERPOOL (VG) Det er 37 år og åtte måneder siden han snappet opp Ray Kennedys langpasning, dempet ballen på brystet, la den til rette med ett touch – og bredsidet seg inn i Liverpool-evigheten.

På The Racquet Club i Chapel Street i sentrum av Liverpool kommer servitrisen bort til den nå 57 år gamle mannen, som fortsatt har rødskjær i håret.

– «The gentleman» her borte lurer på om han kan by deg på noe å drikke?

Liverpool-helten David Fairclough smiler litt beskjedent, takker pent ja til en ny cappuccino – og svarer høflig «thank you very much» til mannen tre bord bortenfor.

– Det er jeg som skal takke. For alt du gjorde for oss. For St. Etienne, er svaret.

Ny klassiker

I kveld må Liverpool slå Basel for å gå videre i Champions League. Alt ligger til rette for en ny europeisk klassiker på Anfield. Det er på slike kvelder Liverpools hjemmebane har fått en magisk status. Ingen engelsk klubb kan måle seg med Liverpool i Europa; fem seirer i den gjeveste europacupen, tre i UEFA-cupen.

Og Anfield-publikumet har fått sin betydelige del av æren.

Som den 16. mars 1977, da St. Etienne, Frankrikes dominerende lag kom på besøk i kvartfinalen i datidens Champions League, Serievinnercupen. St. Etienne hadde tapt 0–1 mot Bayern München i finalen året før. Det skulle revansjeres, men franskmennene vant bare 1–0 i Frankrike. Da keeper Ivan Curkovic tabbet seg ut og lot Kevin Keegans innlegg dale inn etter bare to minutter var det plutselig fordel Liverpool, ikke minst på grunn av det intense, nesten skremmende trykket fra de over 55.000 på Anfield.

Ga ikke opp

Men seks minutter etter pause ble det stille, i noen sekunder. Dominique Bathenay feide inn utligningen med et vakkert langskudd. Bortemålsregelen gjorde at Liverpool måtte ha to mål på en drøy halvtime mot et av Europas beste lag.

– De fleste trodde nok det var kjørt, sier Fairclough. Han var 20 år og satt på benken, som den eneste reserven man fikk ha på den tiden.

The Kop, den berømte tribunedelen som befant seg bak St. Etiennes mål, hadde imidlertid ikke gitt opp. Liverpool-laget ble løftet inn i kampen igjen, og en halvtime før slutt sendte Ray Kennedy hjemmelaget i ledelsen. 18 minutter gjensto da spiller nummer 12 ble kastet innpå, manager Bob Paisleys joker. Resten er gyllen Liverpool-historie. Det sies at brølet fra The Kop da David Fairclough satte inn det avgjørende tredje målet kunne høres fem kilometer unna, mens ITV-kommentator Gerald Sinstedt skrek: «Supersub strikes again!»

– Tror du at livet ditt hadde vært annerledes uten det målet?

– Ja, jeg tror det. Jeg har aldri fått det spørsmålet før. Men det forandret utvilsomt mye. For den seieren var så viktig i Liverpools rike historie. Noen ganger føles det som om det var det eneste målet jeg scoret. Vi gikk videre, vi endte opp med å vinne den største Europacupen for første gang (slo Borussia Mönchengladbach i finalen).

LIVERPOOL-LEGENDE: David Fairclough har fortsatt et gutteaktig smil, og blir tilsynelatende aldri lei av å snakke om sitt uforglemmelige mål mot St. Etienne i kvartfinalen i Serievinnercupen i 1977. I kveld er han på Anfield når Liverpool-supporterne gjør seg klare til en ny stor kveld. Basel må slås, hvis det skal bli avansement i Champions League. Foto: FREDRIK SOLSTAD.

– Det er snart gått 38 år. Hvor ofte blir du minnet på kampen?

– Du vil nesten ikke tro det ... men det skjer hver eneste dag. Det er ikke til å fatte. Uansett hvor jeg går, folk kommer bort og sier «jeg var der den kvelden». Her om dagen kom en nordmann bort, tok meg i hånden og takket meg for St. Etienne. Jeg har vært veldig heldig som har fått et slikt øyeblikk. Mange kan ha store karrierer uten å bli husket for noe spesielt, påpeker Fairclough.

– Men for Christian Lopez, St. Etienne-spilleren som kunne stoppet meg, har det vært et mareritt. Jeg traff ham i forbindelse med em oppvisningskamp i Italia, og da fortalte han at det bare hadde gått nedover for ham etter det målet, forteller Fairclough, som jobber for Liverpools TV-kanal og er en av de gamle heltene som tar imot VIP-gjester i forbindelse med hjemmekampene.

Den heftigste

Kanskje er St. Etienne-kvelden den heftigste av dem alle på Anfield. I mer moderne tid snakker man om Olympiakos i 2004 og Chelsea i 2005 som de to store. I semifinalen mot Chelsea i 2005 mente Chelsea-manager José Mourinho at det var The Kop som hadde scoret kampens eneste mål, ikke Luis Garcia. Mange mener at den ballen aldri var over streken.- Jeg tror kanskje Chelsea er det laget som har blitt mest skremt. Jeg tror ikke Mourinho visste hva som ventet.

– Hva er det med Anfield og disse europeiske kveldene?

– Vel, Anfield er en legendarisk plass, og jeg tror at fansen elsker å bli omtalt som legendarisk. De liker å spille en rolle. Det er spektakulært og nesten skremmende for motstanderne. Det har blitt en slags tradisjon, og jeg tror det handler om stolthet. Liverpool-folk ser på seg selv om en liten republikk, og det viser seg mer i europacupene enn mot Stoke eller Burnley. Det er lag vi skal slå uansett.

– Det ser ikke bra ut denne sesongen. Har du det minste lille håp om at Liverpool kan vinne Champions League denne sesongen?

– Ja. Hvis vi kommer til cupkampene over nyttår. Liverpool kan gjøre merkelige ting. Situasjonen kan se helt annerledes ut i februar. Vi var i finalen i 2005 og 2007. Det høres kanskje ut som fantasi akkurat nå, men jeg vil aldri utelukke noe som helst når det handler om Anfield, sier mannen som spilte i en rekke klubber mot slutten av karrieren, blant annet et lukrativt opphold i sveitsiske Luzern i to sesonger.

– Jeg tror jeg tjente mer enn noen i engelsk fotball da jeg var i Sveits. Jeg vet at jeg tjente mer enn alle i Liverpool.

Superreserve

Superreserve-stempelet gjennom hele karrieren, helt fra han kom inn og scoret en rekke mål i sluttminuttene da Liverpool ble seriemester i 1975/76-sesongen.

– Jeg likte det ikke den gangen. Jeg mente at jeg burde fått spille oftere, jeg var ofte sint for at jeg ikke fikk sjansen, innrømmer han.

Etter at Fairclough la opp, forsvant «superreserve»-begrepet gradvis, helt til en nordmann dukket opp i Manchester United.

– Jeg fulgte Ole Gunnar Solskjærs karriere veldig tett. På grunn av han ble superreserve-stempelet hentet frem igjen. Jeg hadde ikke sett det på mange år, så det var litt morsomt for meg også. Det ga ny energi til min posisjon, på en måte. Og vi hadde det nok på samme måte i perioder. Jeg tror ikke Solskjær følte seg noe dårligere enn Yorke og Cole. Jeg traff ham en gang da han var trener for Uniteds reservelag. Det var veldig hyggelig. Alle fortalte meg at han var en veldig trivelig mann, og det stemte, sier Fairclough,

Både Solskjær og Fairclough hadde flere likheter, som ro i avslutningsøyeblikket. Fairclough var for eksempel aldri stresset da han kom alene med keeper mot St. Etienne.

- Det var vel en av mine styrker. Jeg tror at enten har man det i seg i de situasjonene, eller så har man det ikke. Jeg mener at jeg hadde det, og jeg synes for eksempel ikke at (Raheem) Sterling har det samme. Det frustrerer meg litt at han kommer til så mange sjanser uten å score.

- Du konkurrerte med store navn som Keegan, Toshack, Rush og Dalglish. Når du ser på din karriere i ettertid, angrer du på at du ikke forlot Liverpool tidligere?

- Folk sier ofte at de ikke ville gjort noe annerledes i sin karriere, men jeg tror at jeg kunne ønsket at jeg gjorde det. 1977 var et spesielt år for meg. Min far døde plutselig noen måneder etter St. Etienne-kampen. Han sa alltid at jeg ikke ville bli behandlet rettferdig, selv om han var en stor Liverpool-supporter. Han begynte å antyde at jeg burde prøve meg i en annen klubb.

- Så du tror at du hadde valgt annerledes hvis han hadde levd lenger?

- Ja, det tror jeg. Han ville nok ha guidet meg litt annerledes.

- Synes du at du ble behandlet urettferdig i Liverpool?

- Ja, jeg gjør egentlig det. Jeg føler at jeg ikke fikk muligheten til å utvikle talentet mitt. Jeg synes at laguttaket kunne være urettferdig. Jeg skriver en bok akkurat nå, og tar opp flere situasjoner der jeg mener at jeg burde fått sjansen.

- Så du var sint i perioder?

- Ja, jeg skunne score tre mål mot Norwich på lørdag, men mot Nottingham Forst på onsdag fikk jeg ikke spille likevel. Det var ofte tungt å være med til bortekamper, for jeg visste aldri om jeg kom til å spille en rolle, ikke engang hvis vi ledet 3-0 var det sikkert at jeg fikk spille i noen minutter.

Veldedighetsprosjekt

Men David Fairclough er mest glad i Liverpool, både byen han vokste opp i og klubben han fortsatt er en del av. Han lever i Formby, rett utenfor Liverpool, i samme gate som manager Brendan Rodgers. Mange av spillerne bor også der, som kaptein Steven Gerrard.

Fairclough har to barn, Tom (27) og Sophie (25), og for snart fire år siden ble familien hardt rammet. Davids kone Jan døde plutselig etter en hjerneblødning. For å hedre henne startet de tre et stort veldedighetsprosjekt. Nå har de snart samlet inn rundt fem millioner kroner. David Fairclough merket en enorm støtte fra hele fotballverden etter dødsfallet, og i januar kommer resultatet av arbeidet de har lagt ned.

– Vi var på sykehuset i tre dager da Jan døde. Vi måtte sove på stoler og bord, og vi ønsket å gjøre noe med det. Hvis man er i en slik situasjon, så trenger man hvile innimellom. Så på The Walton Center, der de beste hjernekirurgene i Nord-England nå vil være, har vi fått reist et slags lite hotell med åtte soverom og kjøkken og TV-rom. Vi kaller det «home for home», der pårørende kan oppholde seg, forteller han med veldig blanke øyne og ruskete stemme.

– Det er veldig vanskelig og følelsesladet for meg å snakke om dette. Men jeg er veldig, veldig glad for at vi hatt fått det til, for Jans skyld, sier David Fairclough, som tror familien kommer til å være involvert i flere prosjekter fremover.

– Om noen år vil du sikkert være mye mer stolt av dette arbeidet enn av St. Etienne-målet?

– Ja, det tror jeg nok.

VG fakta

David Fairclough

Født: 5. januar 1957
* Vokste opp i Liverpool og spilte for klubben fra 1975 til 1983 (minus et låneopphold i Toronto Blizzard i 1982).
* Spilte 154 kamper og scoret 55 mål for Liverpool. Ble ligamester tre ganger, ligacupvinner én gang, vant UEFA-cupen én gang og Serievinnercupen to ganger.
* Var i Luzern i Sveits i to sesonger, og hadde også en lengre periode i belgiske Beveren på slutten av '80-tallet (i en periode belgisk fotball hadde mye høyere status enn i dag.
* Hadde også kortere opphold i Norwich, Oldham, Tranmere og Wigan før han la opp i 1991.

8 magiske europacupkvelder på Anfield

Vurdert av: Trond Johannessen og Geir Juva

1965: LIVERPOOL – INTER 3–1

Foto: GETTY IMAGES

Semifinale i Serievinnercupen. Mot regjerende mester Inter. Liverpools til da største kamp. Liverpool kom rett fra sin første FA-cuptriumf, og da Inter løp ut for å varme opp sendte manager Bill Shankly skadde Gordon Milne og Gerry Byrne ut på en æresrunde med FA-cup-pokalen, til enorme jubelscener. Liverpool vant 3–1 etter mål av Roger Hunt (bildet), Ian Callaghan og Ian St. John, men Sandro Mazzolas 1–1-utligning skulle vise seg å bli avgjørende. Inter vant 3–0 på San Siro, etter en kamp der Liverpool fortsatt snakker om dømmingen til spanjolen José Maria Ortiz de Mendibil. Inter slo Benfica 1–0 i finalen.

1973: LIVERPOOL–BOR. M'GLADBACH 3–0

Foto: ALL OVER PRESS

Første kamp i UEFA-cupfinalen (ble spilt hjemme og borte). Borussia M'onchengladbach hadde vunnet med minst fire mål sammenlagt fra 1. runde til og med semifinalen. Men på Anfield ble tyskerne møtt av et voldsomt kjør. 22 år gamle Kevin Keegan (bildet) scoret to ganger i løpet av en drøy halvtime, og Larry Lloyd øket til 3–0 etter pause. Da hjalp det ikke at Jupp Heynckes ble tomålsscorer i returen på Bökelberg. Liverpool vant sin første europeiske tittel med 3–2 sammenlagt.

1976: LIVERPOOL–BRUGGE 3–2

Foto: ALL OVER PRESS

Igjen første finale i UEFA-cupen. Brugge sjokkåpnet med to tidlige mål, og det så helsvart ut for hjemmelaget ved pause. Men anført av drøyt 50 000 tilskuere snudde Liverpool oppgjøret med tre mål på syv minutter, ved Ray Kennedy, Jimmy Case (bildet) og Kevin Keegan. Keegan scoret også i 1–1-returen, og Liverpool tok sin andre UEFA-cupseier.

1977: LIVERPOOL–ST. ETIENNE 3–1

Foto: GETTY IMAGES

Kvartfinale i Serievinnercupen. Kvelden da Anfield tok fyr. St. Etienne var Frankrikes klart beste lag og hadde vunnet 1–0 hjemme. Kevin Keegan ga Liverpool ledelsen etter en stygg keepertabbe, men Dominique Bathenay utlignet med et strålende langskudd rett etter pause. Da så det kjørt ut. Men Liverpool ga seg ikke, Ray Kennedy løp inn 2–1, og seks minutter før full tid scoret innbytter David Fairclough (bildet) et av de største målene Anfield har sett. Og hørt. Liverpool slo Borussia Mönchengladbach 3–1 i finalen.

1978: LIVERPOOL–BOR. M'GLADBACH 3–1

Foto: ALL OVER PRESS

Semifinale i Serievinnercupen. Igjen et legendarisk møte med Borussia Mönchengladbach. Tyskerne vant 2–1 hjemme, men ble fullstendig knust på Anfield. Igjen scoret nøkkelmannen Ray Kennedy (bildet), Kenny Dalglish fikset 2–0, før sliteren Jimmy Case sikret en plass i finalen på Wembley, der Brugge ble slått 1–0 (etter et nytt Dalglish-mål).

2004: LIVERPOOL–OLYMPIAKOS 3–1

Foto: REUTERS

Siste kamp i gruppespillet i Champions League. Liverpool måtte vinne, og da ville innbyrdes oppgjør mot Olympiakos avgjøre. Grekerne hadde vunnet 1–0 hjemme, og Rivaldo sendte Olympiakos i ledelsen på Anfield. Liverpool trengte tre mål i 2. omgang. Innbytter Florent Sinama-Pongolle utlignet rett etter pause, innbytter Neil Mellor kranglet inn 2–1 ti minutter før slutt før Steven Gerrard (bildet) presset inn den avgjørende scoringen fra 20 meter da fem minutter gjensto.

2005: LIVERPOOL–CHELSEA 1–0

Foto: AFP

Semifinaleretur i Champions League. 0–0 i London. Trolig den eneste kampen som kan konkurrere med og ut «St. Etienne-stemningen». The Kop kokte fra en times tid før kampen, og det tok aldri slutt. Fansen hatet Chelsea, Abramovitsj, pengene og den storkjeftede José Mourinho. Luis Garcia (bildet) ga Liverpool ledelsen etter et meget kontroversielt mål. Mange mener at ballen aldri var over streken, men at brølet fra The Kop var umulig å stå imot for dommeren. Liverpool holdt unna og vant senere finalen etter tidenes finaledrama i Istanbul (slo Milan på straffer).

2009: LIVERPOOL–REAL MADRID 4–0

Foto: REUTERS

Returkamp i 8-delsfinalen i Champions League. Liverpool på sitt beste under Rafa Benitez. Real Madrid hadde ambisjoner om å revansjere 0–1-tapet (Yossi Benayoun) på Bernabeu i den første kampen, men stjernegalleriet ble i stedet utklasset på Anfield. Fernando Torres (bildet) spilte som i transe, løp Real-forsvaret i filler og satte inn 1–0. Steven Gerrard fulgte opp med to mål, før innbytter Andrea Dossena satte punktum med 4–0.

NÅ: 3 md. VG+ kun 99,-

Abonnementene autofornyes og kan sies opp når som helst, men senest 48 timer før perioden utløper.