Opposisjon i posisjon

Sveriges rødgrønne regjering kan få seg en smell. Fra alliansepartiene har det kommet advarsler om å stille mistillitsforslag mot regjeringen. Jo mer rødgrønn politikken blir, jo mer fristende blir et nyvalg.

En likhet mellom Norge og Sverige er at politikken ikke lenger ligner seg selv. Spillets regler brukte å være slik at ledermøtene i partiene som er medlem av regjeringen, støtter sistnevntes politikk. Frie valg i spørsmål som splitter partiene er én sak, men det er noe helt annet når Fremskrittpartiets stortingsgruppe betrakter seg selv som helt frittstående når de skal stemme over forslagene som deres egen regjering legger frem. Det er en ny definisjon på maktfordelingen mellom regjeringen og Stortinget.

Mer opp-ned

Å spise kaken (altså å sitte i regjering) og samtidig beholde den (stemme imot) er en strategi for regjeringssamarbeidet som ikke er holdbar i lengden – ikke minst siden Solberg & Jensen AS må forholde seg til Venstre og Krf for å sy sammen politikken.

I Sverige er politikkens verden enda mer opp-ned. Etter valghøsten 2014, valgte de fire borgerlige partiene verken å spise kake eller beholde den. Det er heller ikke noen holdbar strategi.

Det er ingen tilfeldighet at den politiske ordenen som forsvant sammen med den rødgrønne regjeringen forkortes til DØ. Ordningen medfører at de borgerlige skal droppe sin egen politikk og vedta minoritetsregjeringens budsjett.

Den såkalte Decemberöverenstemmelsen (DØ) ble svaret etter valget da Sverigedemokratene valgte å bryte med konstitusjonell stemmepraksis for opposisjonspartier og dermed felle Löfven-regjeringens statsbudsjett. De fikk i stedet innlede styret med å regjere på Alliansregjeringens forslag til budsjett – som i en opp-ned-verden.

Demokratisk paradoks

Ett øyeblikk så det ut til å bli nyvalg, men i stedet ble det altså DØ. Alt for å samle riket slik at det kunne bli styrt, og på den andre siden forhindre at Sverigedemokratene fikk innflytelse. Partiet ville gjøre hvert statsbudsjett til spørsmål om innvandring, med trusselen «gjør som vi vil, ellers…».

Resultatet er et demokratisk paradoks. De borgerlige partiene beskylder den rødgrønne regjeringen for å bedrive en feilslått politikk som leder Sverige inn på den gale vei. Tross dette ble nylig minoritetsregjeringens eget «vårbudsjett» vedtatt i tråd med DØ, og med Sverigedemokratene som eneste opposisjonsparti – som de selv omtaler seg.

Den politiske tryllekunsten har heller ikke stoppet Sverigedemokratene som nå har satt seg målet å bli Sveriges størst parti. At de ser til Dansk Folkeparti ble tydelig da Jimmie Åkesson i sin tale under Almedalsveckan gjorde barn til den viktigste politiske saken. Nå skal velferdsstaten, i henhold til kjent populistisk resept, omfavnes.

De borgerlige alliansepartiene står sterkere i opinionen enn de rødgrønne som ligger klart under valgresultatet. Statsministeren selv er i ferd med å miste tillit – og det handler ikke om å få orden på arbeidsmarkedet, for ham var ikke dette det samme som å bygge ned offentlige sektor. Det har ikke hjulpet med et eget budsjett når regjeringen sliter med amatørmentalitet og indre uenighet. MIljøpartiet blokkerer i tillegg for politiske reformer for innvandring og integrering. Kort sagt, på det området har Löfven havnet i samme tapssituasjon da Alliansregjeringens oppgjør med De grønne etter valget i 2010.

Vil få tyn

Fredrik Reinfeldt bidro til det borgerlige valgnederlaget med sin tale om at svenskene burde åpne sine hjerter, men uten å gjøre det klart hva som måtte gjøres i praksis. Det var helt på linje med temaet som toppet partiledernes hitliste i Almedalen året før. Da, etter EU-parlamentsvalget og før riksdagsvalget, sto Sverigedemokratene klemt opp i et hjørne av kritikere. I år – og det er en viktig endring – sto problemløsning og en del «tenke nytt»-slagord sentralt i spørsmål om innvandring og integrering på de borgerlige partienes agenda.

Og det er på høy tid at det formuleres alternativer til de grønnes «fri innvandring» og Sverigedemokratenes «ingen innvandring».

Med tanke på den rådende stemningen, er det interessant at Stefan Löfven talte om krav for den enkelte borger med begrepet om utviklingsmoralisme (Gjør din plikt), mens Moderatlederen Anna Kinberg Batra understreket at man måtte gjøre sitt ytterste for å skaffe seg jobb (og samtidig burde kravene for sosialstønader økes), og Folkpartiets Jan Björklund advarte mot et curlingsamfunn for voksne. Virkeligheten trenger seg på.

Til tross for den også trenger seg på i form av krig i Ukraina. Østersjøen, som er et område der gnisningene stadig tiltar i form av russiske, militære provokasjoner, var ikke ett av årets store politiske spørsmål. Statsministeren spanderte et halvt minutt på saken. Fire av partilederne nevnte den ikke. Arbeidsledighet trumfet. Også det kan bli en politisk nedtur for regjeringen som kommer til å få tyn etter sitt løfte om å få EUs laveste arbeidsløshet.

I Almedalen er det mye politikk, og enda mer rosévin. Nå er vinglassene tomme, men de politiske utfordringene er intakte. Ikke minst kan den rødgrønne regjeringen få seg en smell. Fra alliansepartiene har det kommet advarsler om å stille mistillitsforslag mot regjeringen, og jo mer rødgrønn politikken blir, jo mer fristende blir et nyvalg. Temperaturen i politikken kommer i hvert fall til å bli hetere. Sinte velgere har allerede med rette pekt på det absurde i å støtte en politikk som er skadelig for landet.

Forrige sak: Trist oppvisning fra Lagerfeld

Neste sak: Ingen Tippeliga-spillere har stått frem som homofil