Reddet Tunisia fra kollaps

I dag utdeles Nobels fredspris i Oslo Rådhus til tunisiske «Kvartetten for nasjonal dialog». Da overgangen til demokratiet i Tunisia sto i fare for å kollapse, satte fire organisasjoner seg ved forhandlingsbordet.

Ikke alle revolusjoner ender i blodbad. Tunisias jasminrevolusjon står frem som håpets revolusjon.

17. desember er det 5 år siden den tunisiske grønnsakshandleren Mohamed Bouazizi tente på seg selv. Hans død kom til å sette fyr på hele den arabiske verden. Ungdom i hele regionen strømmet til gatene med krav om arbeid, rettferdighet og demokrati. Det folkelige opprøret førte til at regimer falt og man snakket om en arabisk vår.

I dag, 5 år etter, er det lite igjen av ungdommens optimisme. I Egypt er generalene tilbake i presidentpalasset, Libya er et land i total oppløsning og i Syria har vi den verste humanitære situasjonen siden andre verdenskrig. Den arabiske vår har for de fleste blitt til en iskald vinter. Tunisia står igjen som den eneste håpet.

Det var derfor vi nominerte den tunisiske «Kvartetten for nasjonal dialog» til Nobels fredspris. I dag mottar de prisen for sitt avgjørende arbeid. Dette er en dag for å hylle modige ledere, men det er også en dag for å tenke over hva verden kan lære av kvartetten og prosessen i Tunisia.

Begynte å forhandle

Den tunisiske dialogkvartetten oppsto i et kritisk øyeblikk for Tunisia. Det var fare for at overgangen til demokratiet i Tunisia sto i fare for å kollapse. Sommeren 2013 sto landet i fare for å bryte ut i borgerkrig. Midt i alt dette satte fire organisasjoner seg ved forhandlingsbordet: en fagforening, en arbeidsgiverorganisasjon, en menneskerettighetsorganisasjon og en advokatforening. Organisasjoner som står for og representerer forskjellige folk og interesser, tok dette felles initiativet for å overvinne krisen i landet.

Ofte brukes det som et hedersord at ledere er «kompromissløse». Kompromissløshet kan gjøre en populær, men skaper oftere splid enn fremgang. Skal man få til noe må man være villig til kompromisser. I dag har man fått på plass kompromisser mellom sekulære, islamister og andre grupper i Tunisia. Veien til fred, forsoning og stabilitet har gått gjennom dialog og kompromiss.

Det sivile samfunn

Nobelkomiteen trekker fram viktigheten av at det sivile samfunn tok det nødvendige ansvaret. Og for å bygge demokrati trengs det nettopp sterke institusjoner, og et sterkt, organisert sivilsamfunn. Historien er full av eksempler der fraværet av en diktator i seg selv ikke skapte demokrati. I Sør-Afrika var det kirke, fagforeningsorganisasjoner og ANC som var de viktigste i oppbygginga av demokratiet etter apartheid. Det samme har vi sett i Sør-Amerika, hvor fagbevegelsen har spilt en avgjørende rolle når militærdiktaturer skulle bli progressive demokratier.

Og vi kjenner det fra vår egen historie. Et godt organisert arbeidsliv – og sterke organisasjoner – var avgjørende for oppbygginga av vårt eget land.

I oktober hyllet et samlet politisk Norge prisvinnerne. En slik hyllest harmonerer dårlig med regjeringens forslag om kutt i støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner over hele verden, forslag som heldigvis ble skrinlagt. (Uker senere foreslo regjeringa å kutte støtten til bistand til sivilsamfunnsorganisasjoner med over en milliard kroner. Vi er glad for at Stortingsflertallet stoppet omlegginga av norsk bistand, og hindret dette store kuttet.)

Skjørt demokrati

Oppbygging av demokrati tar lang tid. Fortsatt er det mye som kan gå galt i Tunisia. I sommer ble en stor terroraksjon rettet mot feriestrendene og for få uker siden slo terroren igjen til i Tunis. I en verden hvor det er så mange steder hvor det virkelig brenner, er det viktig ikke å miste synet på de stedene hvor det faktisk går relativt bra, men hvor det er stor risiko for endring.

Nå diskuteres det hvordan vi skal møte den brutale terroren vi ser, og mye av diskusjonen handler om Syria. Tunisia – og andre fungerende land i regionen – må inn i en helhetlig plan mot ekstremisme. Vi kan ikke tillate oss bare å konsentrere oss om de stedene hvor katastrofen er størst. Vi må også se på alle de landene som demmer opp for ekstremisme. På de stedene hvor det fortsatt kan gå så galt. Demokratiet i Tunisia er skjørt. Verden må fortsatt ha våre øyne på dem, og gi dem den støtten de trenger.

Torsdag utdeles Nobelprisen i Oslo rådhus. Det er en anerkjennelse av de fire organisasjonene som sammen har skapt dialogkvartetten. Det er hyllest av hele det tunisiske folk, som har kommet seg gjennom krise etter krise. Det er dag for lærdom av hva som skaper fred og grunnlag for en demokratisk fremtid. Men først og fremst er det dag for håp. Det er en dag som skal sende håp til alle unge der ute som kjemper sin kamp for fred og demokrati. Tunisia viser at det er mulig: Ting kan bli bedre. Gjennom anerkjennelse av hverandres behov, dialog og kloke kompromisser, kan demokratiet seire. Hver eneste dag.

Kronikkforfatterne Åsmund Aukrust og Heikki Eidsvoll Holmås, stortingsrepresentanter for Ap og SV, nominerte kvartetten til Nobels fredspris.

Forrige sak: Da fargene kom til jul

Neste sak: Omars marerittkveld