Kronikk:

Psykologisk krig på Krim?

Hva skjedde egentlig på den okkuperte Krim-halvøya rett før helgen?

Tidlig om morgenen den 7. august stengte russiske grensevakter alle sjekkpunktene på grensen mellom Krim, som Russland annekterte ulovlig i mars 2014, og resten av Ukraina. Vitner rapporterte om lyden av skudd som ble avfyrt ved den administrative grensen.

Russerne åpnet sjekkpunktene senere, men hadde ingen offisiell forklaring om grunnen til å stenge dem i første omgang. Enkelte russiske medier og bloggere hevdet at en skuddveksling mellom ukrainske «inntrengere» og russisk personell hadde funnet sted; den påståtte skuddvekslingen hadde resultert i én drept russer og tre sårede.

Siden stengningen av grensen den 7. august, har vitner berettet om økt militært nærvær i byer og landsbyer på Krim, samtidig som sjekkpunkter ble satt opp langs hovedveier. Det virket som om russiske tjenestemenn lette etter noen.

Ukrainsk terror?

Den 10. august utstedte Den russiske føderasjons sikkerhetstjeneste (FSB) en kunngjøring som direkte beskyldte det ukrainske forsvarsdepartementet for å prøve seg på en serie med terroristangrep på Krim. FSB hevdet at de hadde fanget opp en ukrainsk opprørsgruppe om natten mellom den 6. og 7. august, og at FSB hadde mistet en offiser idet de forsøkte å arrestere dem.

På det påståtte åstedet fant de eksplosiver og våpen som tilhørte den ukrainske hæren. Den russiske sikkerhetstjenesten hevdet også at de hadde avdekket og «likvidert et agent-nettverk fra det ukrainske forsvars- og etterretningsdepartementet», og arrestert flere ukrainske og russiske borgere som hadde deltatt i planlegging av terrorangrep på Krim. I tillegg kunngjorde FSB at ukrainske opprørsgrupper hadde forsøkt å komme seg inn på Krim to ganger natten mellom den 7. og 8. august under dekk-ild fyrt av fra den ukrainske siden, og én russisk tjenestemann hadde blitt drept.

Den alvorlige beskyldningen ble forsterket av Vladimir Putins kunngjøring den 10. august, om at ukrainske myndigheter grep til terrorisme, og at Russland ikke kom til å la de påståtte terroristangrepene gå upåaktet hen.

Den 11. august kom det russiske utenriksdepartementet (UD) med en kunngjøring som oppsummerte anklagene satt ut av FSB og repeterte Putins argumenter. Russisk UD advarte dessuten Ukraina og «dets fremmede veiledere», altså vestlige land, om at «ødeleggelsene på russisk side» og «russiske tjenestemenns død» ville få konsekvenser.

Ledd i større ­operasjon

Ukrainske myndigheter avviste samtlige anklager, og omtalte FSBs og Putins kunngjøringer som provokasjoner. Situasjonen er imidlertid alvorlig, og mange frykter at russerne kan komme til å bruke de påståtte hendelsene til å igangsette en åpen, ikke-hybrid krig mot Ukraina.

Selv om det muligens er kontraproduktivt og prøve å forutsi videre utvikling, virker det viktig å vurdere bakgrunnen for «Krim-situasjonen» og diskutere betydningen den kan få.

Den påståtte hendelsen på Krim fant sted på bakgrunn av en massiv militær opptrapping fra russisk side langs grensen mot Øst-Ukraina, hvor deler er kontrollerte av pro-russiske separatister og russiske styrker. Med de intensiverte kampene på tvers av delelinjen mellom ukrainsk territorium som kontrolleres av ukrainske myndigheter og de som ikke kontrolleres av dem, er Minsk-2-avtalen som hadde som mål å stanse krigen, dømt til å feile.

Ettersom vestlige sanksjoner mot Russland er begrunnet i implementeringen av Minsk-2-avtalen, kan disse ikke heves i overskuelig fremtid, og Moskva vet det. Men russerne vet også at det er uenighet blant vestlige ledere om effekten av sanksjonene, og Moskva later til å tro at Vesten ikke kommer til å innføre sterkere sanksjoner, selv om Russland skulle bli enda mer aggressiv mot Ukraina.

Ukraina er ikke medlem av NATO, og dermed er ikke landet beskyttet av organisasjonens kollektive forsvarsprinsipp. Vestlige land har avvist samtlige forespørsler fra ukrainske myndigheter om å skaffe dem avanserte, dødelige våpen for å forsterke forsvarsevnen. Samtidig som Vesten har hjulpet Ukraina enormt på andre områder i løpet av de siste to årene, er Ukraina - i og for seg - overlatt til seg selv i møte med russisk aggresjon. Er Ukraina så interessert i å forverre en allerede komplisert situasjon ved å sende påståtte terrorister til russisk-annektert Krim? Høyst usannsynlig.

Sovjetiske spor

Sovjets kontraetterretningshistorie kan tilby nyttig innsikt i hva som skjedde på Krim. I begynnelsen av 1920-årene igangsatte Sovjets kontraetterretningstjeneste en såkalt «lekeoperasjon» kalt «Operasjon Tillit», som innebar å drive en falsk anti-kommunist og monarkistisk organisasjon for å lokke virkelige anti-kommunister og monarkister inn i denne organisasjonen, for så å arrestere dem. Operasjon Tillit, som ble avsluttet i midten av 1920-årene, var svært vellykket, og bisto sovjeterne i å svekke anti-kommunistisk motstandsnettverk i Sovjetunionen og i utlandet.

Kan «Krim-situasjonen» være at FSB dro på suksessen fra Operasjon Tillit og mange andre lignende Sovjet «lekeoperasjoner», for å avdekke en mulig pro-ukrainsk motstandsbevegelse på Krim?

Betydningen av en så enkel «lekeoperasjon» er stor for FSB. På den ene siden bidrar operasjonen til å avdekke potensielle pro-ukrainske aktivister som er innstilte på å handle mot russiske styrker på det annekterte Krim. På den andre siden kan FSB arrestere ekte, ukrainske patrioter som kanskje har dratt til Krim for å gjennomføre opprørsaksjoner, og som trodde at de i hemmelighet ble støttet av det ukrainske forsvarsdepartementet - noe de kunne ha fortalt under forhør, spesielt under tortur. Dette gir FSB og russiske tjenestemenn mulighet til å anklage Ukraina for å støtte og instruere potensielle terrorister.

Selvfølgelig kjenner vi ikke til mange detaljene om «Krim-situasjonen», og kan bare spekulere i hvordan Russland vil bruke den.

Det vi helt sikkert vet, er at Moskva definitivt hever innsatsen når det kommer til aggresjon mot Ukraina, ved å beskylde sistnevnte for å prøve seg på terroristangrep, og hevde at det ikke er noen vits med fredelige forhandlinger.

Kronikkforfatter Anton Shekhovtsov er forfatter og seniorstipendiat ved Legatum Institute

Forrige sak: Mimírs meninger

Neste sak: Randi Gustads ukjente drama: Faren druknet