Hun kan merke legens romsteringer. Det trekker ned øyenlokkene hennes. Hun burde være i narkose, men den virker ikke, og hun ligger lys våken på operasjonsbordet. Derfor blir selv Lisbet Östman vitne til operasjonen hun aldri selv har sagt ja til. I hjernen hennes graver kirurgen med et spesielt instrument som minner om en krysning mellom skalpell og en ostehøvel. Lisbets frontallapper skal skilles fra resten av hjernen hennes.
Lisbet hadde dysleksi – ble behandlet med lobotomi
Hun merker ingen smerte, men aner at legene roter rundt i hodet hennes. Et stålstativ er skrudd fast til kraniet hennes, og hun kan ikke bevege seg.