Julie Brodtkorb:

Ble beredskapsmor da barnevernet ringte

Barneøynene ser på meg og spør: «Julie, tror du noen vil ha meg?» Aldri har jeg følt slik smerte. Aldri har jeg tenkt på hvor mange barn som føler akkurat på det. «Vil noen ha meg?».

Jeg var ikke en av dem som hadde vurdert å åpne hjemmet mitt for fosterbarn. Jeg følte jeg gjorde min samfunnsinnsats gjennom politiske verv.

Likevel ble jeg beredskapsmor da barnevernet ringte.

VG DRAR BRA DAMER
 

I en serie i VG+ og VG Helg skriver Norges smarteste, morsomste og mest spennende damer om det som engasjerer og provoserer dem.

Julie Brodtkorb er stabssjef ved Statsministerens kontor og Høyre-politiker.

Les flere tekster fra serien «VG drar bra damer»:

Marthe Sveberg: Dette lærte jeg etter 18 år med terapi

Emma Clare: Mitt møte med intimkirurgi

Anja Hammerseng-Edin: Dette lærte jeg av en torpedo

Gunhild Stordalen: Det finnes håp i USA

Skipsreder Elisabeth Grieg: – Jeg føler en dyp uro

Henriette Steenstrup: – Det er så mye kjønning

Det tok ikke lang tid før barna sa at det måtte hete noe annet enn «beredskapshjem». Beredskap? Det var jo ikke krig? Barnevernet hadde spurt om vi kunne være et hjem i venteperioden før de visste om det var riktig å flytte barnet fra foreldrene permanent. Vi ble et «ventehjem».

Barnet ser på meg med tårer i øynene. «Kan du love meg at jeg kan være her resten av livet»? Det knytter seg i meg og jeg svarer «det kan jeg ikke».

Å være et «ventehjem» har lært meg mye om livet, hva barn kan klare og hvordan mange enkeltpersoner gjør en stor forskjell i andres liv. Jeg beundrer de som jobber i norsk barnevern. Jobben som «ventemor» har lært meg om et system der enkeltbitene er bra, men hvor mennesker totalt kan falle igjennom fordi deler av systemet ikke snakker sammen.

Tegning: CHRISTIAN BLOOM.

Industriarbeidere har sterke interessegrupper. Oljebransjen har det. Voksne med ulike lidelser har foreninger som kjemper deres sak. Men hvem passer på barna som har foreldre som gjør dem vondt? Hvor skal barna gå når de trenger hjelp? Hvordan skal et barn kunne koordinere bekymringsmeldinger fra ulike instanser om ingen i systemet gjør det for dem?

I akuttvedtak gjort av barnevernet har foreldre i hele prosessen rett på advokat med fri rettshjelp. Barnet får kun en talsperson, gjerne en pensjonert lærer eller en helsesøster. De har derimot ingen juridisk kunnskap, og de får kun en kort prat med barnet de skal representere.

Noe av det vanskeligste jeg har gjort er å fortelle et barn at denne talspersonen "må få vite alt du har opplevd". Midt i sitt livs verste krise skal detaljer og historier fortelles til en ukjent. Og alt skal formidles på få minutter.

«Hvem er damen? Hvordan vet jeg at hun er på mitt lag? Må jeg fortelle enda en fremmed alt det vonde?» spurte barnet. Denne prosessen må barnet gjennom hver eneste gang saken er oppe for fylkesnemnda eller domstolene. Det kan bety at et barn må fortelle 5–6 ulike talspersoner om sin vonde historie før de eventuelt får et nytt hjem.

Ingen i systemet har tenkt på at det burde være mulig at en talsperson følger barnet gjennom en prosess der foreldrene kan angripe vedtaket som barnevernet gjør hvert eneste år til barnet fyller 18 år.

Barnet ser på meg med tårer i øynene. «Kan du love meg at jeg kan være her resten av livet»? Det knytter seg i meg og jeg svarer «det kan jeg ikke».

I den lille perioden jeg var del av dette systemet hadde vi fem ulike kontaktpersoner i barnevernet. De var alle fantastiske, men de ble raskt utslitte.

Kontinuitet var fraværende. Min «løvetann» måtte fortelle sin egen «journal» hver gang det dukket opp en ny voksen fra barnevernet. Den siste gangen spurte barnet: «hvor lenge skal du jobbe her da»?

Barneminister Solveig Horne definerer barna som er såkalte barnevernsproffer som noen av sine viktigste rådgivere. Det er de som vet hvordan det kan gjøres bedre.

Å ha en god politikk for å få riktig fosterhjem til hvert barn er det viktigste vi kan gjøre for å sørge for at disse barna får den nye starten de fortjener.

Jeg har hatt mange våkne netter der jeg har tenkt på mitt «løvetannbarn». Hadde jeg selv klart å overleve i dette systemet?

Regjeringen har gjort mye for våre mest sårbare, men det mangler fremdeles mye. Men det er ingen regjering som kan levere på det som kanskje er det viktigste; handlekraftige nabogubber- og kjerringer som ikke snur seg vekk. Det må vi alle levere på. Det er en plikt.

De som reddes har ganske like historier. Det var den ene læreren eller den ene naboen som så at noe var galt. «Barnevernsproffene» blir ofte våre tøffeste. De viser hva det bor i oss mennesker når vi havner i kriser. De viser at instinktene våre heldigvis gjør at vi kjemper for å overleve.

Det siste «løvetannen» vår sa da den flyttet fra oss var: «Pass på Julie, hun tror nemlig livet bare er godt». På kort tid hadde dette barnet fått meg til å kjenne på ting jeg ikke hadde kjent på samme måte før. Fra den største fortvilelse til gleden over for oss små selvfølgeligheter. Det å være en familie som spiser pizza foran tv ’en på fredag mens vi alle føler oss trygge. Løvetannen fikk oss til å minnes om hva livet egentlig dreier seg om. Det er å føle at en er viktig for andre.

Jeg er deg evig takknemlig for det.

Forrige sak: «Jeg avla en ed til forfatningen. For meg gjelder den livet ut.»

Neste sak: Trumps ville tordentale