«Bare vent til han blir tenåring» sier folk til meg innimellom, mens de smiler lurt. Det ligger både en lovnad og en trussel i fjesene deres når de sier akkurat det, som om de vet noe ikke jeg vet, som om de har forsert noen hindre jeg på ingen måte burde glede meg til å møte selv. Har de rett? Min unge er i skrivende stund bare syv år, så jeg aner egentlig ikke hva som venter meg rundt neste sving. Men mange av dere står midt oppi den fasen, og sender engasjerte mailer og ønsker gode råd til livet med tenåringer i huset.

Artikkelen er over seks år gammel.