Noe av det jeg synes er aller vanskeligst som mor, er å sette grenser. På den ene siden skal man være konsekvent, tydelig og opprettholde en viss form for ro og orden, man skal lære barn om folkeskikk, at de ikke kan skrike og hoie i matbutikken eller hoppe i flysetet, for eksempel. På den andre siden skal man være varm og forståelsesfull, man skal møte barnets følelser, vise omsorg og aller helst ta det imot med åpne armer hele tiden. Hvordan (i helvete) får man det til???
Jeg kan se foreldre rundt meg som får det til. Da jeg var i Paris sist for eksempel, da satt det en familie ved bordet ved siden av meg, to små franske gutter satt med sideskill og lammeullsvester og spiste pent med kniv og gaffel, mens de konverserte med sine foreldre. De så ut som roboter i en sympatisk film om fransk idyll. Jeg ser det av og til hjemme også, men de er sjelden like velfriserte (norske barn er alltid litt bustete, det liker jeg). Er det sånn at noen unger bare er mer veloppdragne enn andre? Eller er det foreldrene deres som gjør en bedre jobb? Hvorfor er grensesetting så viktig? Og hvordan i all verden vet man når man skal være streng, og når man skal være myk?
Psykologer om grensesetting: Dette er den ideelle barneoppdragelsen
Hvorfor har noen foreldre eksemplariske barn, som aldri krangler eller blir sinte - mens andre sliter med å lære poden folkeskikk? Og er det ene nødvendigvis bedre enn det andre? Psykologer mener de har svaret på hva som er den ideelle og mest effektive formen for barneoppdragelse.